tegning av forkalket ryggrad

Forskjell på radiografisk og ikke-radiografisk spondyloartritt

En amerikansk undersøkelse beskriver de demografiske og kliniske kjennetegnene for aksial spondyloartritt med og uten forandringer som kan sees på røntgen.

Tekst: Ole Kristian H. Heiseldal

De aller fleste har fått stilt diagnosen radiografisk aksial spondyloartritt (Bekhterevs sykdom) på grunnlag av røntgen. Om man har typiske symptomer på sykdommen, men det er ingen synlige forandringer på røntgen, betegnes sykdommen som ikke-radiografisk aksial spondyloartritt. Det betyr ikke at man kommer til å få den radiografiske varianten senere, men hos rundt 10-20 prosent utvikler den seg til det.

Europeisk forskning har vist at de fleste kliniske karaktertrekk ved de aksiale spondyloartrittene er sammenlignbare hos personer i begge kategoriene. Noen forskjeller er imidlertid blitt observert, og disse kan være prognostiske faktorer som tyder på mer alvorlig sykdom ved radiografisk aksial spondyloartritt.

LES OGSÅ: Biologisk medisin kan gis uten røntgenforandringer

Undersøkelsen

I en amerikansk undersøkelse ble en gruppe personer som lider av aksial spondyloartritt (axSpA) delt inn i to grupper: radiografisk axSpA og ikke-radiografisk axSpA. Inndelingen var basert på henholdsvis de modifiserte New York-kriteriene fra 1984 og ASAS-EULAR-kriteriene fra 2009 for axSpA uten forandringer i IS-leddene som kan sees på røntgen. Av 407 personer identifisert med aksial spondyloartritt ble 310 diagnostisert med radiografisk aksial spondyloartritt og 97 med ikke-radiografisk spondyloartritt.

Illustrasjon av ryggrad med smertefulle deler

Om man har typiske symptomer på sykdommen, men det er ingen synlige forandringer på røntgen, betegnes sykdommen som ikke-radiografisk aksial spondyloartritt. Foto: Tom Schmucker

Kjønnsforskjeller

De som led av radiografisk axSpA, var noe eldre (i gjennomsnitt 49 år mot 44 år), og de fleste var menn (65 % mot 57 %) sammenlignet med personer med ikke-radiografisk spondyloartritt. Personene med ikke-radiografisk axSpA var altså yngre og var med større sannsynlighet kvinner.

Begge gruppene hadde sammenlignbar funksjonell uførhet. Begge gruppene hadde lignende kliniske karaktertrekk, livskvalitet, uførhet og arbeidsforverring. Personer som lider av ikke-radiografisk axSpA og radiografisk , noe også tidligere forskning viser, sammenlignbare nivåer av sykdomsbyrde, smerte og nedsatt livskvalitet.

LES OGSÅ: Å leve med spondyloartritt

Forskjellig grad av inflammasjon

Selv om det var liten forskjell i kliniske karaktertrekk mellom personer med de to variantene, ble akuttfaseprotein målt høyere hos mennesker med radiografisk variant sammenlignet med dem med ikke-radiografisk variant. Akuttfaseprotein er serumproteiner som øker kraftig ved akutte infeksjoner og annen vevsskade. Disse proteinene er derfor viktige i diagnosen av denne typen tilstander. CRP er vanligste mål.

LES OGSÅ: Entesitt i føtter må tas mer på alvor

Andre forskjeller

Undersøkelsen viser også at personer med ikke-radiografisk variant har større sannsynlighet for å ha både entesitter, som innebærer betennelse på steder der leddbånd eller sener fester seg til ben, og daktylitter, betennelser i fingre eller tær.

Det var omtrent 7,6 prosent av personene med radiografisk axSpA som hadde fibromyalgi, mot 9,7 prosent av personene med ikke-radiografisk spondyloartritt. Bruken av biologiske medisiner samt bruk av prednisolon var svært lik i begge grupper.

HOLD DEG OPPDATERT MED SPONDYLITTEN – BLI MEDLEM DU OGSÅ