Dame innsmurt i leire, ligger i vannet og jubler med armer og ben opp

Førstereis igjen – til Igalo

Etter syv ganger på behandlingsreise til Balçova i Tyrkia fikk jeg plutselig innvilget tur til Igalo i Montenegro. Jeg var lykkelig for å ha fått tur, men samtidig fryktelig spent.

Tekst og foto: Trine Dahl-Johansen

Etter så mange år i Tyrkia, hvor jeg kjenner folket, kulturen, språket og ikke minst behandlingsstedet, var det ganske mange sommerfugler i magen da jeg dro til Gardermoen i 2011. Fra å være veteran på behandlingsreise var jeg plutselig førstegangsreisende igjen, og visste ikke om noen kjente som skulle på tur i samme periode som meg.

Det er selvfølgelig behandlingene og treningen som er det mest vesentlige ved en sånn tur, men det sosiale og miljøet man skal være i gjennom fire uker er også med på å avgjøre om man får et godt opphold. Jeg har derfor valgt å fortelle en del om det som er rundt behandlingsopplegget også.

LES OGSÅ: Klimabehandling gir store helsegevinster

Middelhavsklima

Det milde middelhavsklimaet i Igalo er med på å gjøre et behandlingsopphold der effektivt. Med tørre og varme somre og milde vintre er det et godt utgangspunkt for revmatikere, men noen værsensitive revmatikere forteller at den høye luftfuktigheten og regnskurene innvirker negativt på effekten av behandlingen deres. Byen har i gjennomsnitt 200 soldager i året. Fra mai til september er gjennomsnittstemperaturen 25 grader og temperaturen i havet er 22-26 grader.

Passe flytid

En flytur på litt over tre timer er jo overkommelig og det var deilig å gå av flyet i Dubrovnik, Kroatia i 28 grader. Vi hadde jo nettopp forlatt Gardermoen med 12 grader og fryktelig vind.

Dame blir tøyd og strukket av fusioterapeut i et basseng

Margrethe H. Larsen var en av de som fikk individuell fysioterapi i vannet av fysioterapeut Vedran. Foto: Trine Dahl-Johansen

Det gikk kjapt å få bagasjen, men som alltid forundrer det meg at nordmenn flokker seg rundt bagasjebåndet som ville dyr. De skal stå tettest inntil for å følge med på om deres koffert dukker opp. Med det resultatet at svært få ser om det i det hele tatt kommer noen kofferter. Her var vi 134 pasienter og en del ledsagere og turister, så det var relativt fullt. Om man skulle være så heldig å se kofferten sin, kunne man bare glemme å hente den, for man kom jo knapt fram til båndet.

LES OGSÅ: Avliver mytene om behandlingsreiselotteriet

Trallejakt

Det var heller ikke nok bagasjetraller. De som hadde reist før visste tydeligvis det og sikret seg en tralle med det samme, for så å gå på do. Vi andre måtte kjempe som ville dyr om de få ekstra trallene som kom – kun fire og fire i slengen.

Etter tredje runde med trallepåfyll, som alle resulterte i at noen snappet trallen rett foran nesen på meg, måtte jeg bli tøff og kastet meg inn i jakten. Så fikk folk heller mene at jeg var uhøflig eller gal. Jeg visste med sikkerhet at jeg ikke ville klare å frakte all bagasjen min til bussen uten et slikt hjelpemiddel. Det hører med til historien at jeg valgte å dele min tralle med en annen førstegangsreisende, noe jeg så at mange andre ikke gjorde.

Grensekontrollen

Vi ble ønsket velkommen ved utgangen og veiledet til bussene. Det var viktig å sette seg på riktig buss. Alle hørte til en spesiell buss, basert på første forbokstaven i etternavnet, hvor det også var viktig at bagasjen var med. Årsaken var grensekontrollen ut av Kroatia. Alles pass ble samlet inn og grensepolitiet sjekket dem opp mot listen de hadde for hver buss. Passene kunne vi hente i resepsjonen neste dag.

Denne gangen gikk det smertefritt og tok ikke enormt med tid, men vi kunne risikert at alle måtte ut av bussen og at grensepolitiet skulle sjekke all bagasje også. Det kan ifølge erfarne Igalo-farere være en lang affære.

Etter ca. 250 meter var det en ny grensekontroll – denne gangen på vei inn i Montenegro. Denne sjekken tok heldigvis kun noen minutter.

LES OGSÅ: Aktivitets- og opplevelsestur til Kroatia

Mye informasjon på en gang

Selve bussturen – uten grensekontrollene – tok ca. 40 minutter fra Dubrovnik til Institutt Igalo. Under bussturen fikk vi mye informasjon. Som førstegangsreisende var det i meste laget og jeg savnet noe fysisk å kunne se på når jeg kom til rommet mitt. Når var det lunsjen var? Fram til kl. 15, eller fra kl. 15? En ganske vesentlig forskjell. Og hvor var restauranten? Instituttet har mange etasjer å velge mellom og flere lokasjoner som heter noe med restaurant.

Informasjonsmøtet skulle være i konferansesalen, men hvor var nå den? På leting gjennom bygget snakket noen av pasientene om nulte etasje, andre om første. Hjernen var sliten etter en lang reisedag og litt på overload av inntrykk.

I ettertid fant jeg ut at det meste sto i informasjonspermen på rommet, men det fikk jeg ikke med meg at de hadde informert om. Det var også ganske vanskelig å høre informasjonen på vår buss, da airconditionen var skrudd på full blåst. Ikke var det så naturlig å sette seg ned med en diger informasjonsperm med det samme man kom inn på rommet heller. Jeg savnet et kort skriv om det som skulle skje akkurat den dagen, så jeg hadde hatt noe å ha med meg i lomma på leting etter riktig sted for oppmøte.

Vedlikehold

Institutt Igalo har ofte fått kritikk av norske pasienter for det dårlige vedlikeholdet på bygningene. Jeg hadde derfor stålsatt meg og forventet en falleferdig brakke, men utvendig var det malt og fikset en del. Det er tydelig at det går fremover med vedlikeholdet på bygningsmassen, selv om det går ganske tregt.

Fasaden på Institutt Igalo

Instituttet har fått et malingsstrøk og oppussingen er i gang, selv om det går sakte framover. Foto: Trine Dahl-Johansen

Jeg syntes heller ikke det var en «shabby» standard på hotellrommet og ble positivt overrasket. Joda, interiøret var gammelt, men lampene fra 70-tallet er jo in igjen, så det var bare morsomt. Brunt inventar på badet er vel kanskje ikke det lekreste jeg kan tenke meg, men for meg var det viktigst at det var rent og helt. I baderomsinnredningen var det en skuff som hadde sett bedre dager og i skuffene var det generelt ikke gjort rent, men bortsett fra det var det helt OK for min del.

LES OGSÅ: Ledsager bør ikke inkluderes uten tilleggsbevilgning

Kreativ dusjing

Bortsett fra dusjen da. Der ble jeg ganske overrasket. Alle rommene har badekar og det kan jo i seg selv være problematisk for en revmatiker å komme oppi. Når selve dusjslangen er veldig kort, så den ikke når høyere opp på veggen enn til skuldrene på en som er 162 cm høy, blir hårvask et problem. Særlig når festet i veggen gjør at vannet spruter rett frem istedenfor nedover, som jo en dusj normalt skal. Det ble med andre ord mye vann på gulvet de første gangene jeg dusjet, før jeg fant en teknikk som fungerte.

Jeg vet det var flere kreative sjeler blant oss. Noen valgte å sitte på knærne i dusjen, andre bøyde seg heller fremover og vasket håret på den måten. Noen valgte å bare holde slangen i hånden, men ingen av disse metodene er særlig gode for de som har bekhterev og sliter med både nakke, skuldre og korsrygg. Så jeg satte dusjhodet i veggfestet og rettet det inn mot hjørnet i andre enden av badekaret. Da fikk jeg akkurat hodet under den vannrette dusjstrålen, om jeg bøyde meg litt tilbake, og unngikk alt for mye søl på gulvet. Men det ville ikke ha gått om jeg hadde vært noen centimeter høyere.

I informasjonspermen sto det riktignok at det fantes en dusj i hver etasje. Den kunne man bruke om man kontaktet den montenegrinske sykepleieren i sin etasje først, fordi dusjrommet måtte klargjøres. Og det er jo ikke alltid så praktisk.

Flott utsikt

I det store og hele likte jeg godt plasseringen jeg hadde fått. Rommet mitt lå i sjette etasje og hadde en fantastisk utsikt fra balkongen. Når jeg i tillegg oppdaget at det trådløse nettverket i Stjernebaren og resepsjonen rakk helt til min uteplass, var jeg godt fornøyd. De som bodde på de to andre sidene av hotellet måtte ned i de to trådløse områdene for å få dekning. Med balkongdøren åpen kunne jeg faktisk sitte og surfe inne på rommet, dersom jeg satt i døråpningen.

LES OGSÅ: 193 ekstra plasser ved Vintersol og Igalo

Tregt nett

I informasjonsskrivet fra Rikshospitalet står det at det kun er to datamaskiner man kan låne i resepsjonen. Jeg fant at det var noen flere, men svært mange hadde med seg egen bærbar PC, leserbrett eller touchtelefoner.

Prisen for å benytte det trådløse nettverket var helt overkommelig – uansett om man skulle bruke sin egen PC eller hotellets. For en times surfing kostet det tre euro, men for ti timer kostet det fem euro. Aberet var at nettet var ganske tregt om mange surfet samtidig, så ti timer var noen ganger ganske raskt brukt opp.

Fryseboks

Alle rom hadde kjøleskap med god plass til både medisiner og vannflaskene man fikk på rommet ca. hver niende dag. I tillegg hadde kjøleskapet en fryseboks med isterningbrett, så her var alle muligheter for å kunne nyte kald drikke i varmen. Problemet med fryseboksen var at alt som ble liggende i nærheten av den frøs til is.

Dermed var det viktig å være ekstra nøysom med hvor man plasserte medisinene sine. Dersom man plasserte dem i øverste hylle i døra, eller rett under fryseboksen, ble medisinen ødelagt.

LES OGSÅ: Ledsager på behandlingsreise til utlandet

Spredd for alle vinder

Etter den første middagen ble folk spredd for alle vinder. Det var nemlig ikke noe naturlig samlingspunkt noe sted. Riktignok ble det opplyst at Stjernebaren var et slikt sted, men der var det jo ingen mennesker…

Fra balkongen min så jeg folk ta på seg ryggsekken og dra av gårde nedover mot vannet og strandpromenaden for å kjøpe drikke og andre nødvendigheter. Men jeg hadde ikke peiling på hvor nærmeste supermarked var. Jeg hadde heller ikke overskudd til å gå særlig mye mer den dagen, så en tur langs strandpromenaden var uaktuelt for meg.

Klikker

Vi norske var spredd utover flere etasjer på hotellet, så det var ikke enkelt å vite hvor man kunne finne folk. Noen drevne Igalo-reisende bedyret at det bare var å ta turen ned på strandpromenaden. Der ville man finne folk man var på tur med, men det viste seg etter hvert at ikke var like enkelt. Når man er helt ny et sted er det ikke lett å vite eksakt hvor folk samler seg, og det er ikke lett å ta motet til seg å gå ut for å lete når man ikke kjenner noen.

Strandpromenaden i Igalo er lang og det har kommet til en rekke utesteder etter hvert. Der de var på fredag var ikke det samme stedet de besøkte på lørdag. I tillegg står det ikke stempel i panna på folk at de er pasienter på tur med Rikshospitalet, så man kan lett ta feil av vanlige turister og pasienter. Som ny mistet man fort oversikten over hvor folk gikk og hva som var mulig å finne på. Det dannet seg fort litt «klikker» og det var vanskelig å komme inn i dem.

LES OGSÅ: Fant sin egen rytme og indre balanse i Igalo

Savnet bli-kjent-tur

Allerede torsdagen kunne man være med på rundtur både i instituttet og i nærområdet, men da var det viktigst å få med seg informasjon og ikke å bli kjent med de som gikk sammen med en. Jeg savnet at det norske personalet inviterte dem som ønsket med på en kafétur torsdag ettermiddag. Da ville man både ha mulighet til å prate med noen og bli litt kjent, samtidig som man fikk et sted man følte var litt tilgjengelig siden man hadde vært der før.

Dame som ligger pakket inn i mange lag med et brunt pledd over seg

Under gytjebehandlingen ble man «mumifisert». Foto: Trine Dahl-Johansen

Sånn som det var nå, møtte man ikke folk i diagnosegruppa si før kanskje mandag. Den første helga kan være veldig tung og ensom når man ikke kjenner noen, er på et helt nytt sted og man kanskje ikke er så god til å ta kontakt med fremmede.

Strandpromenaden

Igalo som by er ganske sjarmerende, selv om den er liten. Strandpromenaden langs Adriaterhavet strekker seg gjennom flere tettsteder og langt forbi den byen Herceg Novi. Det var flott å ha muligheten til å rusle en tur ned på stranda når behandlingsdagen var over, selv om vi ble frarådet å bade rett nedenfor instituttet. Der rant både elven med den berømte gytjen og kloakken ut, visstnok. Man trengte ikke å gå langt før vannet hadde adskillig bedre kvalitet. Og hvis man ville ut til enda renere og klarere vann var det bare en kjapp og billig taxitur unna.

Røykfritt

Det var kun noen av strendene som hadde solsenger med madrasser, så man måtte ofte ha med seg den som lå på hotellrommet. Den brukte man også om man ønsket å sole seg på en av de to takterrassene på hotellet. Dit kunne man ta en avstikker om man hadde litt ekstra tid mellom behandlingene. Nytt av året var at det kun var to røykesoner på hotellet. Alle balkonger og begge takterrassene var nå røykfrie soner.

LES OGSÅ: Igalo – et tilbakeblikk

Utflukter

Om kveldene var det nok av restauranter og kafeer å slappe av på. Siden strandpromenaden var rett i nærheten, hadde man ikke det samme behovet for å reise vekk i helgene, som man har i Balçova. Men det var rikelig med muligheter til å dra på oppdagelsesferd for de som ønsket, enten alene eller sammen med organiserte grupper. Det ble blant annet arrangert sykkel- og gåturer i nærområdet, båtturer i Kotorbukta og sightseeing i Albania og Kroatia.

Utfluktene ble arrangert av Via Tours og deres representant, Inger Ristic, var svært tilgjengelig og behjelpelig uansett hva man lurte på. Hun fikset det meste, var svært kunnskapsrik og delte gjerne sin erfaring om landet hun hadde bodd i i over 40 år.

Noe for enhver smak

De ekstra aktivitetene ble arrangert av den norske idrettspedagogen på stedet. Staben på behandlingsreiser til utlandet har vært gjennom nedskjæringer de to siste årene, så nå var det bare én idrettspedagog på huset. Det kan ikke være enkelt å skulle legge til rette for aktiviteter for en så stor gruppe, som alle har ulikt treningsprogram, når man bare er en person. Selv om vi merket at det var lav bemanning blant de norske, synes jeg de klarte å gjøre maksimalt ut av aktivitetene. Her var det noe for enhver smak, alt fra kubb og vafler til dansing, og man kunne delta på noe ekstra flere ganger i uka.

LES OGSÅ: Klimabehandling ved Dødehavet

God mat

Man blir gjerne lei av maten om man er lenge på et sted. Det gjør man i Igalo også, men maten er god! Jeg hadde hørt en del dårlig om maten, så jeg ble svært positivt overrasket. Tidligere har man kunnet velge mellom noen få hovedretter og grøntavdelingen har vært heller dårlig, ifølge andre medreisende. Nå er imidlertid alle rettene på plass i en buffet, så man kan ta litt av hvert etter eget ønske. Grøntfôr var det også rikelig med. For meg som ikke hadde vært der før, var det en ypperlig sjanse til å bli kjent med det montenegrinske kjøkkenet.

Positivt var det også at man heller ikke har faste plasser ved bordet lenger. Dermed får man muligheten til å sitte litt her og der i løpet av oppholdet og bli kjent med flere. Dessuten slipper man å bli sittende alene å spise, dersom de andre på bordet ditt har trening til andre tider enn deg.

Ambulanta

For en nykommer var det ganske forvirrende når folk snakket om ambulantaene. Hva var nå det? Det tok litt tid før jeg forsto at jeg ikke skulle ta opp ting med det norske personalet, slik man gjør i Tyrkia. Der har hver bungalow sin kontaktsykepleier. Men her skulle alle henvendelser stort sett gå via det montenegrinske personalet. De var plassert i tre ambulantaer – i hver sin etasje. Der jobbet sykepleier og revmatolog og kunne hjelpe med det meste. Det var veldig praktisk å bare kunne stikke bortom når man hadde litt ledig tid i løpet av behandlingsdagen. Stort sett fikk man hjelp med en gang, enten man skulle snakke med sykepleieren eller legen.

De siste dagene fikk jeg en skikkelig betennelse i skulderbladene og fryktet for hvordan jeg skulle klare hjemturen. Dagen før avreise tok jeg derfor en tur innom ambulantaen og der fikk jeg en voltarensprøyte i baken og beskjed om å komme tilbake avreisedagen om jeg følte jeg trengte smertelindring.

LES OGSÅ: Radonbehandling for bekhterevpasienter

Individuell behandling

Det var legen som tok seg av registreringen og stilte spørsmålene. Den montenegrinske sykepleieren målte blodtrykket, og den norske sykepleieren ordnet med papirene og spørreskjemaene mens man hadde legeundersøkelsen.

Behandlingskort med masse håndskrevne beskjeder, tide rog piler

Behandlingskortet var et virvar av tider, kabiner og behandlinger.

Jeg fikk et svært positivt inntrykk av denne ordningen. Jeg fikk være med og bestemme hva slags opplegg jeg skulle ha i fire uker, og det var tydelig at de ikke behandlet oss som en diagnosegruppe, men som individer. Her ble opplegget tilpasset hvordan min form var der og da, med beskjed om å komme tilbake om ting ikke fungerte. Det viste seg å fungere veldig godt.

Mye å velge mellom

Som førstereis var det litt vanskelig å vite hva slags behandling jeg skulle si ja til, så jeg sa ja til det meste. I ettertid lærte jeg at det fantes flere andre typer behandlinger også, som jeg kanskje kunne ha tenkt meg å forsøke istedenfor, men det fant jeg ikke informasjon om noe sted.

De som hadde vært der før visste imidlertid at det for eksempel gikk an å få individuell fysioterapi i bassenget. Der ble man strukket og tøyd, men med mindre belastning på leddene fordi man var i vann.

Det var også dårlig informasjon om hvordan de ulike behandlingsformene virket og for eksempel hva som gjorde at gytjebehandlingene var så bra for oss revmatikere. Riktignok ble det invitert til et informasjonsmøte om dette, men møtet var satt opp midt i behandlingstiden og beskjeden om møtet ble kun hengt opp på tavla et par timer før. Dermed var det mange som gikk glipp av det.

All informasjon om hva som skjedde, enten det var foredrag, ekstra treninger eller diverse utflukter, ble hengt opp på en tavle i fjerde etasje. Man måtte gjøre det til en vane å gå innom der for å sjekke flere ganger om dagen, for plutselig var noe endret, eller det var satt opp ekstra tilbud som kunne være smarte å få med seg.

Håndklekort

Behandlingskortet mitt ble ganske fullt. Det originale kortet var et eneste virvar av tider, datoer, ukedager, navn på terapeuter og avlukker. I tillegg var det tegninger av menneskekroppen med kryss på, som skulle indikere hvor man skulle ha behandlingen. Heldigvis fikk jeg også utdelt en litt mer oversiktlig timeplan ved siden av, så det hele gikk an å forstå. Dette var visst nytt av året.

Noen behandlere signerte kortet, men for noen behandlinger måtte man få resepsjonen i behandlingsavdelingen til å gjøre det. Den rutinen kom man fort inn i. Jeg skulle ønske noen hadde tipset meg om å ta med en liten plastlomme med lynlås, til å ha kortet i. Det ble nemlig svært fillete etter som ukene gikk.

I tillegg var det nytt av året at man fikk utdelt håndklekort, som skulle brukes når man hadde bassengtrening. Kortet ble levert inn når man kom, man fikk et håndkle – gjerne i ministørrelse – og så fikk man kortet tilbake når man leverte det våte håndkleet igjen. Håndklekortet hadde en tendens til å gjemme seg langt vekk i sekken når man virkelig hadde bruk for det, så en plastlomme å ha sånt i hadde vært svært nyttig.

LES OGSÅ: Trappedronningen som reiser alene

Trening på egenhånd

Det ble hektiske dager, siden jeg hadde sagt ja til så mange behandlinger. To av dagene var jeg ikke ferdig før klokken 17, men jeg tenkte som så at det jo var behandlingene jeg var der for.

Jeg startet morgenen med tur opp til en liten kirke 220 meter over havet. Egentlig skulle jeg være med på bekhterevtreningen kl 07.30, men den fungerte ikke for meg. Der gikk man stort sett så fort man kunne på betongen på strandpromenaden, men måtte passe på å snu i tide, så man rakk tilbake til 08.15 for å rekke pusteøvelsene.

Om morgenen tar det tid før jeg kommer meg i gang, så de fleste gikk fra meg på bekhterevtreningen. Dermed ble jeg jo gående alene uansett. Dessuten følte jeg at all traskingen på flatmark ikke gjorde meg særlig bedre, jeg ble heller verre.

Når jeg først var i et varmt klima ville jeg utnytte effekten det hadde på kroppen og satse litt hardere. Jeg ville utfordre meg selv med noen bratte bakker! Derfor gikk jeg som avtalt tilbake til legen og ba om lov til å gå for meg selv istedenfor. Og det var mange andre som også valgte denne løsningen. Generelt var det mange bekhterevere som valgte å legge inn ekstra treningsøkter, enten som fotturer i fjellet, eller på sykkel.

Fantastisk utsikt

Jeg startet gjerne morgenturen mellom kl. 06 og 06.30 for å unngå den verste varmen, og merket ganske fort at både styrken, hurtigheten og pustekapasiteten min ble bedre av å starte morgenen på denne måten. Men jeg innrømmer at det var et slit! Noen ganger forbannet jeg meg selv som gjorde dette helt frivillig, men hver dag fikk jeg også en utrolig premie; fantastisk utsikt over bukta.

Pusteøvelsene

Vel nede på instituttet igjen tøyde jeg ut før jeg spiste frokost og hastet til pusteøvelsene. De var et kapittel for seg. Jeg skjønner ikke helt poenget med dem, man sto bare og pustet ut og inn etter instruksjoner fra en ung jente, mens irriterende musikk, som ikke passet til øvelsene i det hele tatt, spilte på en dårlig CD-spiller.

Gruppe som står utendørs med armene ut og puster og vrir kroppen med armene ut

Hver morgen var det felles pusteøvelser. Foto: Trine Dahl-Johansen

Jeg vet at andre satte veldig pris på dem og følte at de hjalp. For meg gjorde de vel egentlig ikke noe annet enn at jeg fikk tøyd litt til når vi bøyde oss i ulike retninger. De dagene jeg hadde overskudd, gjennomførte jeg også en halvtime med Qi Gong på medbrakt MP3-spiller – etter at pusteøvelsene var ferdig.

Bassengtrening

Hver eneste dag hadde jeg bassengtrening. Det var mange bekhterevere på denne behandlingsreisen, så vi var delt i to grupper. Likevel var det relativt fullt i bassenget, da også selvbetalende fikk plass på vår gruppe. Øvelsene besto for det meste av tøying og strekking av de stive bekhterevkroppene våre.

Noen syntes kanskje det var litt lite fart og action sammenlignet med bassengtreningen de var vant til i Norge, men jeg syntes det var en bra treningsøkt. Vi fikk løsnet opp i stive partier og det var i tillegg fint å lære noen nye øvelser man kunne bruke når man kom hjem. Jeg syntes imidlertid det var litt lite med kun 25-30 minutter i bassenget.

Gytje

Tre dager i uka hadde jeg den berømte gytjen, som kryper inn i alle hull og man aldri føler man får dusjet ordentlig av seg igjen. Igalo-gytjen er en organisk leire, som inneholder mineraler som kalsium, magnesium, karbonater, sulfater, fosfater, jern og hydrosulfat.

Behandlingen skal blant annet gi en markant og varig blodsirkulasjon i vevet og en økt sirkulasjon i blodbane og lymfer, samt redusere hevelse. I tillegg øker den fornyingen av hudcellene og reduserer betennelse. Den har også en smertestillende og avslappende effekt.

For at gytjen skulle kunne virke best mulig var man nødt til å strippe helt. I begynnelsen syntes jeg det var svært ukomfortabelt å skulle ligge kliss naken på en benk mens jeg ble pakket inn i den grågrønne gjørma, men etter hvert ble man vant til det.

Det var viktig at gytjen fikk virke direkte på huden. Som oftest hadde man den samme behandleren og jeg var heldig og hadde bare kvinnelige gytjeapplikatører, men man kunne oppleve at det plutselig var en mann som dukket opp. Jeg hadde derfor alltid med meg en gammel bikinitruse, som jeg kunne slenge på meg om det skulle skje. Å benytte vanlig undertøy under denne behandlingen er ikke anbefalt. Det blir rett og slett ødelagt.

Mann innsmurt i leire strekker seg mot fotografen

Gytjen finner veien inn i alle kroppens hulrom. Foto: Irina Efremova/Dreamstime.com

Jeg vet ikke helt om gytjen hadde noen effekt. Huden min ble veldig glatt og myk, men om det var gytjen, eller bare varmen fra den, som gjorde at man følte seg bedre også innvendig har jeg ikke noe konkret svar på. Jeg velger å tro at den hadde en medvirkende årsak.

LES OGSÅ: Badstuens legende effekt

Uhygienisk

Jeg følte det var litt uhygienisk at de brukte det samme håndkleet til å legge over brystet mitt, som også andre fikk over seg, der vi lå pakket inn i ulltepper, oransje gummimatter og grønn plastikk. Man svetter tross alt ganske mye der man ligger mumifisert på benken i et kvarter.

Også hos massøren oppdaget jeg at håndkleet jeg hadde brukt til å tørke av meg oljen med ble brettet pent sammen for bruk til neste pasient. Det er greit at man skal spare miljøet og penger ved å vaske færre håndklær, men akkurat i situasjoner som dette synes jeg det burde være en selvfølge at man bruker et nytt håndkle per pasient.

Massasje

Jeg hadde også massasje tre ganger i uka. Jeg fikk en svært dyktig massør, som ga meg behandling i 20 minutter. Her var det ikke bare ryggen som fikk kjenne de dyktige hendene hennes. Også bena, skuldrene og nakken fikk en solid omgang. I tillegg så hun meg som individ, så de gangene jeg kom og kroppen var smertefull på bestemte steder, fokuserte hun på dem. For meg gjorde denne behandlingen underverker.

Undervannsmassasje

Svært godt gjorde også undervannsmassasjen. De to første gangene var det en eldre dame som styrte slangen i badekaret. Det var svært fort gjort og jeg tenkte at dette egentlig ikke var noe særlig effektivt.

Da det kom en ferievikar ble det fart på sakene. Det var riktignok en mann, så jeg var glad jeg hadde vært forutseende nok til å ha med meg en ekstra badedrakt. Den eldre kvinnen insisterte nemlig alltid på at jeg skulle være naken under behandlingen, noe jeg ikke forsto vitsen med.

Ferievikaren var svært dyktig og masserte hver del av kroppen grundig med vannet fra slangen i det kvarteret jeg skulle ha. I tillegg var han god i engelsk, så han var en av få behandlere jeg kunne snakke med. Dermed fikk jeg også muligheten til å lære mye om det lille landet jeg var i.

Ultralyd

Siden jeg hadde betennelser ved skulderbladene og vondt i knærne, forskrev legen at jeg skulle ha ultralyd. To ganger i uken fikk jeg derfor tre minutter ultralyd på hvert problemområde. Med en hjemmesnekret løsning smurte behandleren ut en slags parafinløsning på området og ultralydet i vei.

Jeg følte vel egentlig at dette ikke hjalp noe særlig mens jeg var på behandlingsreisen, men etter hjemkomsten har jeg lagt merke til at jeg har mindre vondt på de stedene han behandlet. Om det er et resultat av totalpakka, at jeg gikk rett i ferie etterpå, eller om det var akkurat den behandlingen er jeg ikke sikker på. Det viktigste er imidlertid at jeg har mindre vondt.

LES OGSÅ: Frosken i halsen

Individuell fysioterapi

Tre ganger i uka hadde jeg også individuell fysioterapi med en dyktig fysioterapeut. Her var målet først og fremst å øke bevegeligheten. Det er utrolig hvor langt man kan strekke og tøye en person! Det gjorde ekstremt vondt til tider, så både tårer og latter sprutet, men det hjalp. Da jeg dro hjem var jeg mykere enn jeg kan huske å ha vært på årevis. Utfordringen blir å vedlikeholde bevegeligheten på egenhånd. Noe klarer man jo å gjøre, men det er hjelpen med den siste lille biten som jeg tror førte til det gode resultatet.

Gym på baken

Gruppegym er også en viktig del for meg som bekhterevpasient. Der får jeg trent styrke, noe jeg ikke er like flink til hjemme. Jeg hadde bare gruppegym to ganger i uka, men for meg holdt det denne gangen, da den var tøff.

Fler emennesker i en gymsal, som trener sittende på baken.

I gruppegymmen satt vi for det meste på rumpa, men fikk virkelig trimmet magemusklene. Foto: Trine Dahl-Johansen

Det var en ganske annen form for gruppegym enn jeg var vant til. Her satt vi stort sett på baken og gjorde øvelsene! Det ble derfor mye fokus på magemusklene og styrkeøvelser for armene, men man kunne uten tvil kjenne at denne treningsformen var effektiv også.

Aqua tai chi

Denne behandlingsreisen ble et møte med mange nye behandlingsformer. En av nykommerne for min del var aqua tai chi. Hver morgen var det en del som hadde ordinær tai chi ute, men jeg fikk tilbud om å ha denne treningen i vann.

Vi startet med noen Qi gong-øvelser før vi lærte noen tai chi-øvelser, som vi etter hvert satte sammen til en helhet. Denne treningsformen benyttes blant annet for å få økt kontakt med egen kropp, bedre smidighet, forebygge generelle helseproblemer og som mental avspenning. I tillegg skal den gi økt energi.

Det var ikke lett å følge instruktøren, der han sto med bena sine godt gjemt bak bassengkanten. Han var heller ikke så flink til å forklare hvorfor vi måtte puste sånn, eller vri hånden slik. I tillegg var det litt vanskelig å slappe av i kroppen, da vannet automatisk fører til at kroppen flyter opp.

Jeg tror jeg hadde hatt mer nytte av denne treningsformen om jeg hadde lært meg tai chi på land først. Da ville jeg ha lært hvordan jeg skulle slappe av i kroppen mens jeg gjorde øvelsene og ville hatt dem litt mer i hodet. Da hadde jeg sluppet å se på hver minste bevegelse instruktøren gjorde.

Likevel synes jeg faktisk at jeg fikk mer overskudd og energi de to dagene i uka jeg hadde dette. Så det er kanskje en bra treningsform for en med bekhterev og mange jern i ilden, selv om treningen var klokken 16.30 og moralen for å gå på trening da var ganske lav…

Like gode

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg fikk spørsmål om behandlingen var best i Igalo eller Balçova! Til det er det bare en ting å si; begge steder har veldig god behandling! De fokuserer på litt ulike ting og har noen ulike fremgangsmåter, men jeg opplever ikke at behandlingen er bedre det ene stedet fremfor det andre.

Til syvende og sist er jo resultatet også opp til meg og hvor mye innsats jeg legger ned. Jeg reiser gjerne tilbake begge steder og krysser fingrene for at jeg får tur neste gang jeg søker også!

Artikkelen sto på trykk første gang i Bekhterever’n 3-2011.

FÅ NY KUNNSKAP MED SPONDYLITTEN! KUN 200 KRONER FOR ET HELT ÅR!

SE STORT BILDEGALLERI FRA IGALO OG BEHANDLINGENE HER: