To kvinner i turtøy med et pilegrimsledemerke mellom seg og sekkene på bakken

Full av bobleglede etter pilegrimsferd

En gammel drøm har gått i oppfyllelse for Åse Klara Standahl. Sammen med venninnen Solfrid Lian Påsche fulgte hun pilegrimsleden og nådde Trondheim og Nidarosdomen etter ti dager.

Tekst: Trine Dahl-Johansen

– Jeg har hatt lyst til det lenge, men har ikke klart å overtale noen til å bli med. Solfrid og jeg hadde en langhelg på Dovre, hvor vi snakket mye om dette. Da ble det en felles drøm, forteller hun til Spondylitten.

De bestemte seg for at turen skulle gjennomføres i august 2017. Det ville gi dem tid til å trene seg opp, undersøke og planlegge.

– Vi er nok like gærne begge to og har vært gjennom mye, ler Åse, som er bosatt i Bjugn i Sør-Trøndelag.

To kvinner med tursekker bakfra som leier hverandre mens de vandrer

– Om mulig har turen styrket vennskapet vårt enda mer, forteller Åse og Solfrid. Foto: Privat

For Solfrid, som bor i Åros i Buskerud, ble langhelgen på Dovre en god mulighet til å teste om det faktisk var en reell mulighet å gå den lange pilegrimsturen. Det er bare tre år siden hun fikk problemer med hjertet og måtte operere inn en stent i åra.

LES OGSÅ: – Det eneste som hjelper er bevegelse

Teste seg selv

Mange forbinder pilegrimsferd med å gå i utlandet, siden bakgrunnen for ordet betyr fremmed eller utenlandsk. Det er likevel en del nordmenn som går pilegrimsferd i Norge, og det er ikke bare for religiøse grunner, selv om det ofte er forbundet med en reise man foretar av åndelige årsaker. En pilegrimsreise kan også bety at man reiser til et sted som betyr mye for en, og i Middelalderen ble ordet pilegrim betegnelsen på noen som dro fra sted til sted.

– Vi ønsket å teste oss selv, oppleve naturen, se hvordan vi klarte oss og kjenne på mestringsfølelsen. Dessuten ville vi bevise for oss selv at vi klarer mer enn vi tror, sier Åse.

Treningen

Hun har Bekhterevs sykdom og Solfrid har psoriasisartritt, samt at begge har andre lidelser som følge av den revmatiske sykdommen. Begge visste at de måtte fokusere på trening for å nå målet.

– Vi visste egentlig ikke hvor mye trening vi måtte legge ned. Jeg regnet med at det vanskeligste ville være å gå med sekk på grunn av den vonde ryggen, men hvordan trener man med det i hverdagen? Det ble ikke trent mye på det for min del i hvert fall, innrømmer Solfrid.

– Ikke hos meg heller, ler Åse og legger til;

– Vi fulgte det treningsprogrammet vi hadde fra før og sørget for at det ble noe mer gåing i litt ulikt terreng flere ganger i uka. Vi la også inn kondisjonstrening, men visste jo ikke hva vi gikk til.

De laget en hemmelig gruppe med bare de to på facebook for å motivere hverandre i forhold til trening underveis, samt at det ble en inspirasjonskilde og et sted de kunne gi uttrykk for gleden og forventingen de begge følte.

– Vi bor langt fra hverandre og fikk derfor ikke trent sammen. Her fikk vi på en måte en  felles trening og kunne pushe hverandre ved å skrive «Nå har jeg vært ute og gått, hva har du gjort?» forteller Åse.

– Vi kunne ikke sluntre unna og måtte opprettholde treningsmengden, for vi visste det ville bli krevende, sier Solfrid.

LES OGSÅ: Arktis og snødekte vidder er kontoret

Planleggingen

I mars 2017 traff de hverandre igjen for å planlegge litt flere detaljer. De hadde lest seg opp på informasjon om pilegrimsleden de skulle gå, skaffet seg guidebok, ringte rundt til overnattingsplasser og la en plan.

– Det er ikke bare å ta på seg skoa og begynne å gå en pilegrimsferd. Vi brukte mye tid på planlegging. Guideboka var unik og kjempemessig å ha med seg på turen og det finnes et eget nettsted med informasjon om de syv ulike pilegrimsledene i Norge, forklarer Åse.

De fikk god hjelp fra det regionale pilegrimssenteret på Dovre med forslag om rute, siden de ikke ønsket turer på over to mil per dag.

– Vi endte med en litt annen rute enn de hadde foreslått, for vi ønsket ikke å bære med oss sengetøy og ville ikke overnatte ute. Ønsket vårt var oppredde senger og mat, og kun bære med oss dagens lunsj og mellommåltider, sier Åse.

– Vi måtte sikre oss med litt komfort, så vi skulle klare det, ler Solfrid.

Foto av kart på steintavle over pilegrimsleden over Dovre

De valgte pilegrimsleden som går over Dovrefjellet. Foto: Åse Klara Standahl

Godt utstyr

De bommet litt på lengden noen dager, så en dag endte de opp med 25 kilometer. Sekkene deres inneholdt kun det mest nødvendige, men de veide likevel tolv kilo. Hva man pakker med seg på en slik tur? Begge svarer nesten unisont;

– Strikketøy! mens de ler hjertelig.

– Vi måtte ha noe å gjøre på kveldene, og det er mer sosialt enn å ha med en bok. Dessuten kunne jeg benytte muligheten til å lære litt av Solfrid, sier Åse fornøyd.

Sekkene deres inneholdt ellers det mest essensielle, som toalettsaker, hurtigtørkende klær, lette sko til å bruke når de kom fram, tre par sokker, tre undertøy, tre t-skjorter, langermet genser og regntøy. Dagens lunsj, nøtter og energibarer veier litt, sammen med termos med varmt vann og drikkeflaske, samt medisiner og førstehjelpsskrin.

– Nå kan jeg ikke lenger si til mannen min at jeg dessverre ikke kan bære sekken. Den kjøper han ikke lenger, flirer Solfrid.

Hun legger til at bæringen gikk mye bedre enn hun fryktet.

– God sekk og godt utstyr er alfa og omega og det hadde vi. I løpet av året hadde vi ønsket oss det vi trengte i gaver. Da juli kom var vi rimelig modne for å starte, så når det endelig sto august på kalenderen, kjørte ektefellene våre oss til Dombås.

LES OGSÅ: Gir blaffen i Bekhterevs sykdom med egen emneknagg

Kondisjonstrening

De hadde delt opp vandringen. Første del gikk fra Dombås til Kongsvold Fjellstue, del to gikk fra Berkåk til Trondheim. Til sammen ble det tilbakelagt 17,5 mil på turen. De innvilget seg en togtur fra Kongsvold til Berkåk, så gikk de det siste stykket inn til Trondheim og kunne vise fram pilegrimspasset.

– For å få Olavsbrevet måtte vi gå de siste ti milene inn til Trondheim, forklarer de.

Underveis var de glade for kondisjonstreningen de hadde lagt inn det siste året, men de la også merke til at vandringen gjorde dem i bedre form.

– Siste halvdel av turen var ikke motbakkene så store utfordringer lenger, og vi måtte ikke stoppe ofte for å ta pustepauser, men noen bakker var ekstremt slitsomme og en på 14 prosents stigning var den verste. Da bare kikket vi på hverandre og kunne lese mye i blikket, forteller de.

To par kvinnebein i sofa med strikketøy i fanget

De måtte ha noe å gjøre på kveldene, og strikketøy er mer sosialt enn å ha med en bok. Foto: Åse Klara Standahl

«Sutreminutt»

Som revmatikere vet de nemlig at formen kan svinge veldig. De hadde forutsett at kroppene deres ville komme til å protestere, så de hadde på forhånd satt en regel om at de kun fikk ett «sutreminutt» hver per dag.

– Det måtte vi utnytte godt når vi hadde behov for det! Det var veldig OK å gjøre det på den måten, for da snakket vi ikke hverandre ned underveis. Det er fort gjort å småklage litt når man begynner å få vondt, si at man ikke tror man klarer det. Vi bestemte oss for at det bare var lov å prate hverandre opp, og det gikk utrolig bra. Vi greier faktisk ikke å la være å prate om det i ettertid, for det ble en fantastisk opplevelse, forteller Solfrid.

De hadde også mobiltelefonforbud på dagtid, så det var ikke mulig å «juksesutre» til de hjemme. På kvelden sjekket de beskjeder, Åse skrev tekst til en blogg og sendte over bilder til datteren, som la alt ut på nettet.

– Med bloggen slapp vi å bruke tid på å informere alle familiemedlemmer og venner. En uventet effekt var å se alle som brydde seg om oss og heiet oss fram med positive kommentarer. Det ble en inspirasjonskilde uten like, uansett hvor slitne vi var!

LES OGSÅ: Bedre hverdag med mensendiecktrening

Stang-ut-dag

Når Spondylitten snakker med damene innvilger vi dem et nytt «sutreminutt» for å kunne fortelle om det vanskeligste på turen. Begge er enige om at det var etappen ned til Kongsvold.

– Det må være noe av det verste vi har opplevd. Da vi stoppet opp brøt vi ettminutts-regelen og måtte bare si noe. Føttene var så vonde at vi trodde ikke vi skulle klare å gå ett skritt til. Den nest siste dagen var også ille. Det var så vått og fristet ikke å sette seg ned noen steder. Vi var så slitne, og det gjorde det ikke noe bedre når vi glemte å fylle på det kroppen trenger. Vi klarte ikke engang å koble at vi kunne ta oss en energibar og spise mens vi gikk. Det ble en stang-ut-dag! Det var godt vi fikk det samme dagen, sier de og skratter godt av det i ettertid.

– Det ble egentlig en god erfaring, for i senga den kvelden oppsummerte vi med at vi hadde bomma litt på intensjonene, men at vi kom fram til målet likevel.

En etappe om gangen

Dagens marsjstart varierte fra dag til dag. Noen ganger kom de seg av gårde 07.30, andre dager brukte de et par timer mer før de kunne legge i vei.

– Vi tok en etappe av gangen og tenkte ikke på den neste før morgenen etterpå. Når motet sviktet litt tok vi ett skritt av gangen, for man kommer fram til slutt. Hver dag hadde vi fokus på mestring og ga oss selv en klapp på skuldra uansett. Det vi hadde gjort den dagen var bra! sier Solfrid.

– Vi tok med oss humøret, sjekket at kroppen, hender og føtter var stablet på rett plass og gikk ut med like godt mot hver dag. Den gjennomføringsevnen er ikke like god hver dag når vi går hjemme, innrømmer Åse.

Pilegrimsmerke i stein ute i naturen

De ble minnet om målet underveis. Foto: Åse Klara Standahl

LES OGSÅ: En liten tur betyr mye

Overnatting

Det spilte ikke noen rolle hvor lang tid de brukte på hver etappe, men de hadde et mål om å være fremme før middag i 19-tida. Om de ikke klarte det, hadde de gitt beskjed til overnattingsstedene at de skulle sette av litt mat til dem.

Over fjellet lå de på steder som flere pilegrimer benyttet, men på grunn av egen helse unngikk de for det meste steder med kun fellesrom for pilegrimer. Det ble overnatting på alt fra vanlige turiststeder til menighetshus og skytterhus, men vandringen over Dovrefjell avsluttet de med luksus på Kongsvold Fjellstue. De ba ikke om spesialbehandling underveis, og hadde ikke informert vertene om plagene de hadde. Ønsket var å gjennomføre på lik linje med alle andre.

– Et sted ble vi liggende i et trekkfullt stabbur, hvor vinden blåste i nakken på oss. Men det var gode dyner, og faktisk den beste søvnen vi hadde underveis, forteller Solfrid.

– Vi møtte hyggelige, omsorgsfulle og hjelpsomme mennesker. De satte seg ned og pratet med oss. Kveldene ble fylt med latter, selv om vi var så slitne at tårene trillet bare vi så på hverandre, legger Åse til.

LES OGSÅ: Ta vare på føttene dine!

Mental trening

– Leve i naturen i ti dager i strekk, uten mobil, Snap og facebook, kjenne på lukter og den fantastiske naturen – det var balsam for kropp og sjel! Vi kjente at vi kom i bedre og bedre form, og det har holdt seg lenge etterpå, sier Åse.

Den mentale treningen og hvordan de motiverte og korrigerte hverandre underveis har også gjort noe med holdningene deres etter hjemkomsten.

– Vi hadde vondt i føttene store deler av turen begge to, så gangen ble noe variert. «Du subber, det må du slutte med» sa Åse. «Jeg vet, merker det selv», sa jeg. Så da var det bare å slutte med det, flirer Solfrid.

– Vi lærte oss selv bedre å kjenne, og vi ble bedre kjent med hverandre. Om mulig har det styrket vennskapet vårt enda mer. Vi brukte alt vi hadde lært om motivasjon for å holde motet oppe, sier Åse.

– Jeg lærte mye om meg selv på turen, ja! Jeg sto i utfordringene kroppen ga meg underveis. Her hjemme hadde jeg gitt opp for lenge siden. Nå var det ikke i tankene mine i det hele tatt at jeg ikke skulle klare det. I ettertid har det gjort noe med tankegangen min og hvordan jeg mestrer ting i hverdagen. Når jeg går turer her hjemme, som jeg synes er lange og kjedelige, må jeg nå innrømme for meg selv at det ikke er langt. Det er smårusk i forhold til turen jeg gikk sammen med Åse! Jeg tenkte at jeg taklet sykdommen min bra før også, men jeg er enda mer styrket etter denne turen, sier Solfrid.

To kvinner i turtøy ved Nidarosdomen

– Vi klarte det! sier Åse og Solfrid. Foto: Privat

Utfordret ikke skjebnen

Begge legger til at det er viktig å akseptere hvordan deres hverdag er.

– Vi har en kronisk sykdom, men den skal ikke ta fra oss gleden, selv om vi har dager som er dritt. Vi kan ikke slutte å leve selv om vi har en sykdom. Vi bruker kanskje litt lengere tid, og må ha medisiner, men vi klarer det. Dette er det vi har fått utlevert og vi må gjøre det beste ut av det, sier de.

Begge hadde derfor alliert seg med revmatologene sine før avreise. De hadde sørget for påfyll med biologisk medisin og kortison til turen, hadde med medisinsprøyter, smertestillende piller og geleer.

– Vi måtte det for å kunne ha mulighet til å gjennomføre. Det får da være måte på! Vi tok de rådene vi fikk og utfordret ikke skjebnen, forteller de.

De hadde også lastet ned to ulike apper for å kunne kontakte nødetatene om det ble nødvendig. Det var tross alt bare tre år siden Solfrid hadde hatt hjerteproblemer.

– Nå fikk jeg virkelig testet at hjertet fungerer som det skal! Det ble også viktig påfyll for meg og en veldig fin opplevelse. Jeg klarer faktisk veldig mye, og det er ikke noe som stopper meg på grunn av hjertet.

Historien om Solfrid og hennes hjertetrøbbel kan du lese om her.

Bobleglede!

De føler begge at det beste med pilegrimsferden var gjennomføringsevne, gleden, vennskapet, naturopplevelsene og mestringen.

– Stolthetsfølelsen, det boblet av følelser og glede og nå torde vi å innrømme hvor vondt vi hadde. Gleden av å se utover byen. Vi klarte det! sier Åse, før Solfrid skyter inn;

– Den fantastiske følelsen når vi så utover Trondheim og så Nidarosdomen! Da kom tårene på oss begge. Det å få lov til å være med på pilegrimgudstjenesten der etterpå, var også veldig spesielt. Vi har en ganske lik historie, for begge har mistet et ufødt barnebarn. De følelsene kom fram når vi satt der, i tillegg til gleden av å ha klart turen, betror Solfrid.

To kvinner med turtøy og sekker ser på hverandre fulle av glede

Gleden og forventningen Åse Klara Standahl og Solfrid Lian Påsche følte ved turens start forvandlet seg til en deilig bobleglede på slutten av pilegrimsvandringen. Foto: Privat

De to venninnene føler at de nå er enda tryggere på hverandre og at de faktisk klarer å gå på tur sammen med godt resultat.

– Når vi nå ser tilbake er det nesten uvirkelig hva vi har klart, og vi er utrolig stolt av det! Det er som en bobleglede innvendig. Vi utfyller hverandre godt med de ulikhetene vi har og klarer å gi hverandre påfyll og ekstra kick når det trengs. Det er en styrke å ha med seg det inn i de tunge dagene, som vi vet kommer. Vi er allerede i tanker om å planlegge ny tur, men da har vi tenkt å leie oss hytte og ta dagsturer, så slipper vi å bære på sekkene, flirer de.

LES OGSÅ: Wirkola-brødre holder sykdommen i sjakk med golf

Gode råd

De gir gjerne gode tips til andre som ønsker å prøve seg på en pilegrimsferd.

– Ha det ikke ha for travelt med gjennomføringen. Bruk tid på å la kropp og hjerne få komme i takt. Ikke være redd for å prøve, men kjenn på hvor lyst du har til å gjennomføre det. Ikke tenk at du ikke klarer, tenk at dette skal jeg klare, men det er ingen skam å bryte om man ikke fullfører alt. Hver dag du klarer er en suksess uansett. Gjør det for din egen del, ikke for å bevise noe for noen andre, avslutter de.

Artikkelen sto på trykk i Spondylitten 4-17

LA SPONDYLITTEN INSPIRERE DEG – BLI FAST LESER DU OGSÅ!

Pilegrimsledene

Det å dra på pilegrimsferd er en europeisk tradisjon, og en del av nordisk historie og norsk kultur, men det er også vanlig blant for eksempel muslimer, som reiser til Mekka. De fleste store ledene i Norge ender i Trondheim, ved Europas nordligste gotiske katedral, Nidarosdomen.

Mer enn 500 mil led gjennom Danmark, Sverige og Norge er merket med St. Olavsveg-logoen. Det finnes syv godkjente pilegrimsleder. De forvaltes av Nasjonalt pilegrimssenter, som har seks regionale pilegrimssentre rundt om i landet.

pilegrimsleden.no kan du laste ned kart og lese mer om alle ledene, samt skreddersy din egen pilegrimsferd. Du finner turforslag, tips og råd, og informasjon om St. Olavsbrevet og pilegrimspasset.

  • Romboleden Tydal-Selbu-Malvik-Trondheim. Norges eldste pilegrimsled og en viktig forbindelse mellom to store nordiske helgener: St. Olav og den hellige Birgitta fra Sverige.
  • BorgledenHalden-Sarpsborg-Ås-Oslo. Pilegrimsleden gjennom Østfold og Akershus ligger som et vakkert perlekjede gjennom et variert og frodig kulturlandskap.
  • ValldalsledenValldal-Lesja-Dovre. En led fra fjord til fjell, fra kyst til innland
  • NordledenGløshaugen-Stiklestad. Flott kultur- og naturlandskap fra Gløshaug kirke på Grong, hele veien ned til historiske Stiklestad på den eneste sørgående pilegrimsleden.
  • ØsterdalsledenTrysil/Rena-Rendalen-Tynset-Trondheim. Her møter du urørt og vill natur under en vandring på den villeste pilegrimsleden i Norge.
  • St. OlavsledenSelånger-Stiklestad-Trondheim. Den er 564 km lang St. og går fra kyst til kyst – gjennom to land – i fotsporene til Olav den hellige.
  • GudbrandsdalsledenOslo-Gjøvik/Hamar-Trondheim. Den lengste pilegrimsleden i Norge, som var hovedveien til Nidaros, dagens Trondheim, i middelalderen. Her går du i fotsporene til tusener av pilegrimer som har gått her før deg.

Kilde: Pilegrimsleden.no

Vikingkongen Olav – Olav den hellige

Hellig Olavs skrin i Nidarosdomen har vært det viktigste pilegrimsmålet i Norden siden helgenkåringen i 1031. Den norske vikingkongen og helgenen beholdt sin status som en slags nordisk overhelgen gjennom hele Middelalderen, og ble like høyt æret i nabolandene som i sitt eget Norge.

Hans visjon var å samle sitt kongerike til ett kristent land med en ny kristen lovgiving. I løpet av året 1015/16 reise han fra ting til ting i Norge for å la seg velge til konge, slik vikingenes form for demokrati var. I 1030 ble han drept under slaget på Stiklestad.

Sagaen om Olav den Hellige forteller at det skjedde mirakler både på slagstedet og senere rundt kongens grav i Trondheim. Folk begynte å anse kongen for hellig og ett år senere overbeviste de biskopen om å åpne graven. Kongen så ut som om han hadde sovet, håret og neglene hadde vokst, huden var frisk og det steg en vidunderlig duft opp fra kisten. Kongen ble erklært for martyr og helgen i 1031. Relikviene ble plassert i kirken og pilegrimsferder til den hellige kongen begynte umiddelbart.

Kilde: Pilegrimsleden.no