Igalo 2008 – et tilbakeblikk

Inger Lise Gudbrandson har vært en rekke ganger på behandlingsreise i Igalo. Her forteller hun om opplevelser fra det siste oppholdet, samtidig som hun tenker tilbake på sitt første møte med Jugoslavia i 1985.

Tekst og foto: Inger Lise Gudbrandson

Det er nå en stund siden jeg kom hjem fra det siste oppholdet mitt i Igalo. Jeg reiste nedover på fjorårets siste gruppe 24. september. Nytt av året var at flyet gikk så utrolig tidlig, kl. 6.40 fra Gardermoen. Jeg brukte mye tid til å gruble over hvordan jeg skulle klare å komme meg opp og av gårde tidsnok til å stille to timer før på Gardermoen, slik vi hadde fått beskjed om.

Lett morgentrim til musikk. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Lett morgentrim til musikk. Foto: Inger Lise Gudbrandson

En venninne, som hadde fått tur til Balçova, tipset meg om at det var mulig å be om drosjerekvisisjon hos legen, og dette ble løsningen. Jeg har alltid regnet med at jeg skulle klare å komme meg frem og tilbake til Gardermoen på egen hånd, så det satt litt langt inne å be om det. Legen skjønte heldigvis problemet, så det gikk greit. Bortsett fra at det bare ble et par timers søvn, og at jeg i likhet med flere andre gikk litt i ørska på grunn av søvnmangel de første par dagene. Det er litt vanskelig å forstå at statlige behandlingsreiser er prisgitt et så ugunstig reisetidspunkt.

LES OGSÅ: Avliver mytene om behandlingsreiselotteriet

Veteran

Men gleden over å være tilbake i Montenegro overskygget en litt vanskelig start. Vi var en stor gruppe, 120 forventningsfulle deltakere, som skulle være sammen i fire uker. Jakten på gamle kjente startet allerede på Gardermoen. Det var avgjort en seniorgruppe, så her var det ingen grunn til å føle seg for gammel. Med en gjennomsnittsalder på over seksti var mye erfaring samlet.

Ettersom det var mitt syvende behandlingsopphold i Igalo følte jeg meg som veteran, men jeg fant snart ut at det var mange som hadde lengre fartstid enn meg. Det var også 30-40 førstegangsreisende, som vi kunne øse vår erfaring ut over.

Nytt institutt

Montenegro har jeg hatt et helt spesielt forhold til, fra jeg første gang var der på behandlingsreise i 1985. Jeg var da på det gamle instituttet, men var også med på en omvisning til det nye, som den gang var under oppføring. Jeg husker godt at jeg som nykommer var ganske spent og usikker på hva jeg hadde gitt meg ut på.

Instituttet fra sjøsiden. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Instituttet fra sjøsiden. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Men mottakelsen på instituttet og de fantastiske omgivelsene fikk meg fort til å glemme alle betenkeligheter. Etter fire uker var det vemodig å skulle reise fra Igalo, uten å vite om jeg fikk mulighet til å reise tilbake.

Men allerede i 1987 var jeg tilbake, denne gang i det nye, flotte instituttet, som riktignok ikke lå på strandpromenaden, men i behagelig gangavstand. Fortsatt tenker jeg ofte på mitt første opphold når jeg passerer det gamle instituttet på strandpromenaden.

LES OGSÅ: Fant sin egen rytme og indre balanse

Tito

Den gang var Montenegro en del av Jugoslavia. Jeg har bladd litt i den gamle guiden min, som jeg kjøpte da jeg skulle til Igalo første gang, Turen går til Jugoslavien fra Politikens forlag, 1985. Der står det blant annet å lese: ”Den 29. november i 1945 opprettedes Den føderative Folkerepublik (Jugoslavia), et sosialistisk samfunn av like folk med like rettigheter.

Gennom næsten 40 år var marskal Josip Broz Tito (1892-1980) landets præsident, og utviklede sig fra å være leder af partisanhæren til en statsmand af internationalt format og i sine sidste år en slags faderskikkelse for jugoslaverne.”

Jeg husker fortsatt bildene av Tito som hang overalt, i butikker og på restauranter. Hyllningssangen til Tito, Jugoslavijo, ble sunget ved alle anledninger, og var en fast del av repertoaret på danserestaurantene i Igalo. Nå høres den aldri mer.

LES OGSÅ: Klimabehandling gir store helsegevinster

Politisk uro

Jeg leser videre i den gamle guiden min: ”Med den udvikling, der har fundet sted er der skabt en jugoslavisk forbundsstat, hvor ikke – som så ofte tidligere – en af staterne har været dominerende, men hvor hver enkeltstat har kunnet udvikle sin egenart og samtidig blive delaktig i den store sociale og økonomiske ekspansion. At man ikke helt har kunnet undgå spændinger mellem for eksempel Kroatien og Serbien eller i Kosovo-provinsen, kan ikke undre på baggrund af den politiske udvikling.”

Under mitt tredje opphold høsten 1990 var den politiske uroen merkbar, men kanskje mer i nyhetsbildet hjemme enn i Igalo. Den økonomiske krisen var et faktum og inflasjonen gjorde at prisene steg fra dag til dag. Jeg fikk også innvilget tur året etter, men den ble avlyst en uke før jeg skulle reise. Det var ikke uventet, for Dagsrevyen rapporterte stadig om nye krigshandlinger, og like etter kom det serbiske angrepet på Dubrovnik.

Før borgerkrigen var det enkelt å ta en ettermiddags- eller helgetur til Dubrovnik med lokalbussen, så dette var en by jeg og mange andre Igalofarere hadde et nært forhold til. Et forvarsel var det at på en busstur til Dubrovnik i 1990 ble bussen stoppet for kontroll, og et par lokale reisende ble kastet av.

Elva i Igalo der gytja hentes opp - til glede for norske revmatikere. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Elva i Igalo der gytja hentes opp – til glede for norske revmatikere. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Balçova

På bakgrunn av mitt forhold til Igalo ble jeg sterkt berørt av borgerkrigen, som varte fra 1991-1995, og Kosovokrisen som kom i 1998. I disse årene var det ikke mulig å videreføre behandlingsreisene til Igalo, og heldigvis klarte Behandlingsreiser til utlandet å etablere et tilbud i Balçova i Tyrkia, et tilbud som fortsatt eksisterer i beste velgående.

Jeg var i Balçova i 1992, 1994 og 1997, og var godt fornøyd med behandlingstilbudet der. Men med den tilknytningen jeg hadde til Igalo og Montenegro, ønsket jeg at situasjonen skulle normalisere seg, slik at jeg kunne komme tilbake dit.

LES MER OM BEHANDLING AV SPONDYLOARTRITTER HER!

Grenseoverganger

I 2004 fikk jeg ønsket mitt oppfylt, og det var en sterk opplevelse å komme tilbake til dette landet, som hadde gjennomlevd så mye i løpet av de 14 årene som var gått. Sporene etter krigen var tydeligst i Mostar, som ligger i Bosnia Hercegovina, men også i Dubrovnik var det tydelige merker etter krigshandlingene. Og det var en stor forandring med alle grenseovergangene. Jeg hadde 14 nye stempler i passet mitt da jeg kom hjem.

Situasjonen har normalisert seg mye siden den gangen. Det er nå opprettet lokalbussforbindelse til Dubrovnik, og selv om grenseovergangene er der fortsatt, er det sjelden at passene blir sjekket. Jeg var også denne gang med på en utflukt til Mostar, og vår svenskfødte guide Inger, bosatt i Montenegro, fortalte at det igjen er eksempler på blandede ekteskap i området. Det kan gi grunn til forsiktig optimisme, selv om byen fortsatt er splittet, med forskjellige boligområder for kroater, muslimer og serbere.

Enkeltrom

På instituttet var alt stort sett som før. Av positive ting som var skjedd siden sist jeg var der, var at ingen lenger behøver å dele rom. Det å kunne trekke seg tilbake og få nødvendig hvile blir bare viktigere med åra, og selv om jeg ikke har dårlige erfaringer kan jeg ikke lenger tenke meg å dele rom med noen. Dessuten var det etter min mening en fordel at vi bare var én gruppe. Det ga mer ro over oppholdet og bedre mulighet til å bli kjent med hverandre.

Det var også kommet kjøleskap og TV på rommet, riktignok bare med TV2 som eneste norske kanal. Jeg foretrakk å lese, og benyttet meg av pasientbiblioteket. Et vanlig samtaleemne har også tidligere vært manglende oppussing av instituttet. Selv legger jeg ikke så stor vekt på det. Så lenge jeg har rom med sol og havutsikt og behandlingsopplegget går som det skal, er jeg fornøyd. Instituttets dårlige økonomi har vært et tilbakevendende tema, men nå var situasjonen så alvorlig at det skulle selges. Ryktene gikk, og bekymringen var stor både hos pasienter og ansatte.

LES OGSÅ: Aktivitets- og opplevelsestur til Kroatia

Gradska Kafana - et yndet stoppested på vei til gamlebyen i Herceg Novi. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Gradska Kafana – et yndet stoppested på vei til gamlebyen i Herceg Novi. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Gamlebyen Herceg Novi

Denne gang hadde jeg gått til innkjøp av en ny reiseguide fra Politikens forlag, 2007: Turen går til Montenegro Bosnien-Hercegovina. Jeg slår opp på Igalo, der det står å lese: ” Det helbredende mudder, sand og slam fra havbunden og det mildt radioaktive mineralvand har gjort Igalo til et av de mest kendte og velbesøgte kursteder ved Adriaterhavet.

Lider man af for højt blodtryk, gigtsykdomme, psoriasis, astmatisk bronkitis, kronisk allergi eller andre mer eller mindre alvorlige sykdomme, som alternative behandlere mener kan helbredes naturlig, er det bare om at komme af sted. For foden av Dobrostica-bjerget, i forlængelse af Herceg Novi.”

Altså er det ikke bare vi revmatikere som føler en sterk dragning til Igalo og alt stedet har å by på for kropp og sjel. Vi kommer først og fremst fordi et behandlingsopphold her gjør oss bedre rustet til å klare hverdagen med stivhet og kronisk smerte, men de fleste fremhever også den fantastiske beliggenheten ved havet og den flotte naturen. Nærheten til gamlebyen i Herceg Novi, med sin helt spesielle atmosfære, betyr også mye for meg. Allerede dagen etter at vi kom, tok jeg turen opp dit og gikk strandpromenaden tilbake.

Strandpromenaden er en nedlagt jernbanelinje, syv km lang, og stasjonsbygningen i Herceg Novi ligger der fortsatt, nå som kino og kafé, en av mange der en kan sette seg ned og nyte folkelivet. Det er helt trygt å gå alene, og det gir en følelse av personlig frihet, selv om det på denne gruppen var nok av hyggelige mennesker å være sammen med.

Behandlingene

De fire ukene jeg er på behandlingsreise er hverdagene en annen type arbeidsdag enn den jeg har hjemme, men ikke mindre krevende. For å kunne gjennomføre et så omfattende behandlingsprogram er det en forutsetning å være fritatt fra alle andre plikter. Å kunne gå til dekket bord, og til og med få redd opp sengen sin, er en luksus vi behøver.

Tai Chi ved soloppgang. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Tai Chi ved soloppgang. Foto: Inger Lise Gudbrandson

Selv startet jeg dagen med Thai Chi, som jeg hadde god erfaring med fra oppholdet i 2006. Men ettersom bekhtrerevprogrammet nå startet senere enn før, kl. 07.15, var jeg også fristet til å delta på det. Ellers var det gytje, bassengtrening, undervannsmassasje, individuell fysioterapi og massasje på programmet annenhver eller hver dag. Vekslingen mellom passive og aktive behandlinger tror jeg er nøkkelen til bedringen.

Jeg hadde en dyktig og erfaren fysioterapeut, men det virket ikke som hun hadde hørt om smertegrensen. Det ble fortalt at en av terapeutene hadde uttalt at ordtaket ”ondt skal ondt fordrive” passet ved bekhterev. I ettertid tror jeg kanskje hun har rett. Pausene i mellom behandlingene ble brukt til hvile, og i begynnelsen var jeg temmelig sliten.

Men så økte overskuddet etter hvert og jeg fikk lyst til å trene litt ekstra og være mer aktiv i fritiden. Jeg kunne gå stadig lengre turer, og tempoet økte også. Det var en god opplevelse og ga meg tro på at trening er viktig, ikke bare for ikke å bli verre, men for å få mer overskudd.

LES OGSÅ: Bassengbehandling gir mindre smerter og tretthet

Fritidstilbud

Jeg var imponert over hva som fantes av fritidstilbud for enhver smak. Vi ble bedt om å krysse av på en liste som idrettspedagogene hadde laget da vi kom, og så dukket tilbudene opp på oppslagstavla på løpende bånd: sykkelturer, fjellturer, kulturelle utflukter, språkkurs, seniordans, alternative treningsaktiviteter, quiz, kubbespill med mer. I tillegg kom Via Tours’ utflukter og mange konserttilbud i hotellets kongressal. I forkant av den tradisjonelle avskjedsfesten kom det sangglade koret Baklava fra Fauske, som var på jubileumstur til Balkan, og sang for oss.

Motivasjon

Det var også denne gang vemodig å reise fra Igalo, selv om jeg etter fire ukers intensiv behandling var glad for å komme hjem, og for at det var en annen type jobb jeg skulle hjem til. Og heldigvis har jeg fått mer overskudd til å fortsette med treningsaktiviteter i tillegg til jobben. Jeg er overbevist om at behandlingsoppholdene har vært avgjørende for at jeg fortsatt kan være i full jobb.

Selv om det viktigste er trening og behandling i hverdagen hjemme, er behandlingsoppholdet nødvendig for å holde motivasjonen oppe. I tillegg er jeg blitt mykere og kjenner meg i bedre form enn på lenge.

Ønsker seg tilbake

Nå blir det spennende å følge med på hva som skjer med instituttet i Igalo. Etter at jeg har kommet hjem summer fortsatt ryktene om at instituttet er solgt til en rik serber, bosatt i Sveits. Han skal visstnok bruke store summer på oppussing. Det er det behov for, men spørsmålet er om dette på sikt vil bety at prisene øker mer enn Behandlingsreiser til utlandet kan akseptere.

Representanter fra Behandlingsreiser var i Igalo mens jeg var der, og forsikret oss om at de har en kontrakt som gjelder til 2011. Jeg håper det betyr at jeg og mange andre revmatikere får muligheten til å komme tilbake til Igalo.

Artikkelen er fra en tidligere utgave av Bekhterever’n

BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!