Mann og dame ved et frokostbord ute

Ledsager på behandlingsreise til utlandet

Å få innvilget behandlingsreise til utlandet betyr fire uker borte fra familie og venner. Derfor er det en del som ønsker å ha med seg en ledsager under hele, eller på deler av, oppholdet.

Tekst: Trine Dahl-Johansen

Tore Berntsen og Grete Ekmann er bosatt i Oslo og har vært på behandlingsreise sammen åtte ganger. For Tore og Grete er det en selvfølge at hun skal være med om han får tur. Men de er enige om at det ikke er like lurt for alle par.

– Det kommer veldig an på hvordan forholdet er og hva slags innstilling man har når man reiser ned. Man må være åpen og ha god kommunikasjon. Det er alfa og omega. Det er ledsageren som må ta størst hensyn til pasienten, det er jo han som er innlagt på sykehus, sier Grete.

Dame leser, mens mannen ligger på sengen i bakgrunnen

Når Tore trenger hvile etter arbeidsdagen leser Grete en bok, soler seg eller prater med andre. Foto: Trine Dahl-Johansen

De møttes i bassenget på Diakonhjemmet sykehus.

– Etter noen år ble vi sammen og forlovet oss på vår første tur til Balçova i 1998. To år etterpå var vi gift, forteller Tore.

LES OGSÅ: Klimabehandling gir store helsegevinster

Egoister

De vet at det er en del som absolutt ikke vil ha med seg en ledsager på turen. Bekhterever’n har også snakket med en del pasienter på behandlingstur, og flere gir uttrykk for at behandlingsreisen er noe de vil ha for seg selv. Det gir dem en mulighet til å være egoister i fire uker og bare konsentrere seg om seg selv og behandlingen. Det å ha muligheten til å koble ut alt hjemme er en unik mulighet til å skaffe seg nytt overskudd, som de hjemme kan nyte godt av når oppholdet er ferdig.

Men å finne noen som åpent vil fortelle om disse tankene er ikke lett. Mange er redde for hva de hjemme vil si om de står fram og sier at de absolutt ikke kunne tenke seg å ha ektefellen eller barna med på tur.

– Om jeg ikke ønsket å ha med Grete hadde jeg sagt det, sier Tore og legger til at for ham er Gretes tilstedeværelse en viktig bit i hans behandlingsopplegg.

– Når hun er med møter jeg ikke veggen på samme måte som første gang jeg var her og reiste alene. Om jeg er sliten og grinete er det godt å vite at det er en som venter på meg. Hos Grete kan jeg ventilere. Dessuten er det trivelig å ha med seg ledsager, forteller han.

Men det er ikke alle forunt å kunne ha med ledsager. Det koster ca. 13 000 kroner for halvpensjon i fire uker, selv om pasienten og ledsageren bor på samme rom.

– Det er alt for dyrt å være ledsager. Rommene man bor på er også for trange for to personer, som skal leve oppå hverandre i så lang tid. Men vi gjør det beste ut av det og finner oss i at det er litt rot her og der. Vi er jo tross alt ikke på en vanlig sydentur, men er revmatikere som trener. Vi prøver å se det som en investering i bedre helse før vi møter en tøff, norsk vinter, smiler Grete.

LES OGSÅ: Avliver mytene om behandlingsreiselotteriet

Gode råd

De to veteranene har noen råd til de som ønsker å ha med seg ektefelle og barn.

– Vent med å komme ned til det har gått 14 dager. Da er pasienten over den verste kneika og har mer overskudd og er i bedre humør, sier de.

Begge tror det å ha med barn på behandlingsreise kan bli slitsomt, men det er enklest når barna er helt små. De forteller om en familie med tre barn, som var nedover i fire uker på en av deres mange turer.

– De skulle hatt gullmedalje! De bodde to voksne og tre barn på ett rom. Han var pasient, mens hun passet barna. Når han kom hjem etter en dag på behandling, gikk hun tur med ungene, lekte med dem på gresset, eller fant på noe annet så han fikk hvile. Ikke alle er flinke til å ta slik hensyn, sier Grete og legger til:

– Har man tenåringer er ikke dette stedet. Det er litt for lite som skjer, så de vil kjede seg. Det vil igjen gå utover pasienten, som vil føle på at han eller hun må finne på noe når behandlingsdagen er over, selv om det man egentlig ønsker er å bare ligge på senga og lese en bok.

LES OGSÅ: Førstegangsreisende etter 29 år med bekhterev

Ideelt sted

Grete har polyartrose, som betyr at artrosen sitter i flere ledd i kroppen, men denne diagnosen er ikke tilgodesett med behandlingsreise til utlandet, derfor må hun bruke ferien sin til dette oppholdet.

– For en ledsager med revmatisme er dette et ideelt sted å være. Du kan benytte bassenget og fitnessenteret gratis, samtidig kan du kjøpe deg de behandlingene du ønsker. I tillegg får man sol og varme, forklarer hun.

Tore og Grete starter dagen sammen med kaffe utenfor blokka. Denne gangen vandret Tore av gårde til frokost og sin arbeidsdag ved 08-tiden. Gretes dag begynte stort sett kl. 09 i fitnessenteret.

Mann ligger på senga og leser

Når arbeidsdagen til Tore er over, trenger han ofte å hvile litt.

– Jeg var jo på ferie, så om jeg ønsket å ligge litt lenger en dag, gjorde jeg det. Etter treningen tok jeg oppvasken, klesvasken og ryddet før jeg satte meg ut litt. Det er alltid noen å prate med. Det å være ledsager er veldig sosialt! På ettermiddagen har jeg vært så heldig å få delta i bassengtreningene som Tore er med på. Det som også er så fint med å være her, er at det ikke er noen som glaner på deg om du mister noe eller fomler. Vi har begge endt opp med en bolle tomatsuppe i fanget under lunsjen, ler hun.

Hvile

Når arbeidsdagen til Tore er over, trenger han ofte å hvile litt.

– Når jeg må ta meg fem minutter legger hun seg på solsenga, leser en bok eller prater med andre. Det fungerer helt fint, sier han.

– Vi har hver vår nøkkel. Noen ganger er jeg her når han kommer fra trening, andre ganger ikke. Som ledsager må man være åpen for input og man må tørre å spørre. Mitt råd er å ta kontakt med andre, både pasienter og andre ledsagere. Ikke bli sittende på rommet. Det er viktig å knytte kontakter man kan gjøre noe annet sammen med. Her er det jo så mye å finne på. Man kan gå turer, dra på markedet, handle i basarene, være med på matkurs, språkkurs, avspenning og så videre, men det er ikke alltid pasienten har overskudd til å være med på det etter en lang dag med trening og behandling, forklarer Grete.

Bobler

De føler begge at de har godt av de fire ukene med trening og behandling.

– Når man har vært her noen ganger er det som å komme hjem til en stor familie. De båndene er sterke og behandlingsreisen for oss starter allerede når Tore får brevet om at han har fått tildelt tur. Da begynner meldingene og telefonene. Det er alltid noen kjente som har fått tur samtidig. Tore bobler lenge og voldsomt over etter at vi kommer hjem fra en behandlingsreise. Jeg ser hvor godt han har av disse oppholdene, avslutter Grete.

Artikkelen sto på trykk i bladet Bekhterever’n i 2008

BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!