Wolfgang Plagge prater ved flygelet

Lidelse skaper stor kunst

Wolfgang Plagge er 60 år, komponist og pianist. Han er viden kjent for sitt multikunstneriske talent. Dagene hans er fullspekket av komponering, øving, pianokonserter, reising og undervisning. Det at han har Bekhterevs sykdom (ankyloserende spondylitt) hindrer ham ikke i å leve et aktivt og rikt liv.

Tekst: Lill Due

Han vier også mye tid til familien sin. Han er gift og bor i Bærum utenfor Oslo med kona og de tre barna deres på 18, 9 og 7 år.

– Døgnet har dessverre bare 24 timer, her på Jorden. Jeg har så mye som interesserer meg, så mye jeg vil gjøre. Noen ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle bodd på Jupiter eller Mars, for der varer døgnet mye lengre, spøker han.

Tvang seg til pianotimer

Wolfgang Plagge har nederlandske foreldre, og familien flyttet til Norge i forbindelse med farens arbeid med etableringen av Philips i Oslo. Wolfgangs mor arbeidet som maler og billedhugger, og det var stor åpenhet rundt kunstfag i hjemmet. Wolfgang vokste opp i Oslo, og allerede som 2-åring ville han spille på familiens klaver. Foreldrene lot ham prøve klaveret, og det ble med ett hans store interesse.

– Det var på ingen måte noen som presset meg til å spille piano hjemme, det var heller motsatt. Jeg elsket å spille, og ønsket det veldig sterkt. Jeg ble sur hvis jeg ikke fikk spille, og jeg måtte nærmest tvinge meg til å få lov til å ta pianotimer etterhvert.

Portrettblde av Wolfgang Plagge

Multikunstneren Wolfgang Plagge stortrives med å kombinere livet som musiker og komponist med undervisning av musikkstudenter. Foto: Andreas Ulvo

Vidunderbarn

Helt fra barndommen av har Wolfgang tilhørt den katolske kirke, og som 8-åring hadde han virke som organist og kantor ved den katolske menigheten i Stabekk. Som 11-åring vant han Ungdommens pianomesterskap, og året etter debuterte han i Universitetets aula i Oslo. Wolfgang skrev også sine første komposisjoner i 12 -årsalderen, og har fram til nå komponert over 130 verker.

Den talentfulle Wolfgang utdannet seg etterhvert ved Musikkhøgskolen i Hamburg. I løpet av seks års skolegang studerte han klaver, komposisjon og orgel. Som ung og fremadstormende pianist og komponist ble han tildelt en rekke priser, blant annet Levinprisen i 1978, i 1996 ble han «Årets komponist» i Trondheim Symfoniorkester. I voksen alder har han også mottatt den amerikanske ASCAP Award i 2001 og vant Vocal Nords komponistkonkurranse i 2003. I 2007 mottok han den ungarske ridderorden av St. Stefan.

LES OGSÅ: Joiken har holdt meg oppe

Torner på rosene

Pianistkarrieren til Wolfgang skulle derimot ikke bare være en dans på roser. Samtidig som han som 18-19 åring høstet stor applaus for konsertene sine, dukket det opp noen vage smerter i hoften og ryggen. Plager som ikke gikk bort, men som ble gradvis verre. Først trodde han at han hadde vondt i skinken etter et fall. Da det begynte å stråle smerter nedover benet mistenkte han at det var isjas. I de nærmeste to-tre årene hadde han smerter som kom og gikk, og Wolfgang begynte å bli urolig. En dag slo smertene til for fullt.

– Jeg husker det spesielt godt, det var på bryllupsdagen til mine foreldre, i juni 1984. Jeg var 23 år gammel da. Vi tok taxi til en restaurant for å feire dagen deres. På vei ut av taxien hadde jeg vondt for å komme meg ut døren. Etter to timer på restauranten hadde jeg sterke smerter og var totalt lammet i beina.

Fryktet karrierestopp

Etter 2,5 måneders innleggelse på sykehus konkluderte legene med at han hadde fått en aggressiv variant av Bekhterevs sykdom, diagnosen som nå har endret navn til ankyloserende spondylitt.

– Jeg fikk veldig god hjelp og behandling på Martina Hansens Hospital, også kalt Martina blant venner. Et fantastisk team av leger og fysioterapeuter hjalp meg med å få god behandling, og jeg drev med en intens mobilitetstrening. Vi brukte smertebildet som en indikator på hvordan det gikk.

– Det var en skummel tid, og det fulgte en tung periode der jeg var langt nede. Jeg hadde så vondt at jeg slet med å komme meg ut av sengen, og brukte omtrent 20 minutter opp eller ned trappen i huset der jeg bodde. Jeg hadde mange spennende prosjekter gående. Jeg var redd for hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dem, og om jeg i det hele tatt hadde en karriere som pianist foran meg.

LES OGSÅ: Finn ditt Kolimanjaro!

Fysioterapi i konsertpausen

I et og et halvt år var Wolfgang avhengig av krykker. Men han bestemte seg for å gjennomføre en viktig konsert, allerede i november 1984, koste hva det koste ville.

– Fysioterapeuten min stod bak scenen og tok imot meg i pausene. Han hjalp meg til å klare å gjennomføre konserten. Det var knalltøft, men jeg klarte det med hans hjelp. Men nå måtte jeg gå i meg selv. Var det mulig å fortsette en karriere som utøvende musiker? Ville jeg klare å reise, holde konserter? Hadde jeg en framtid som konsertpianist? Jeg havnet i en krise og stilte meg selv en del eksistensielle spørsmål. Det var en utfordrende tid, kunne jeg akseptere at kroppen min sa nei til det jeg elsket å gjøre? Jeg var bekymret for hvordan framtiden ville bli.

Alvorstynget Wolfgang Plagge

Etter at han fikk diagnosen var det en skummel tid for Wolfgang, og han fikk en tung periode. Han var langt nede og fryktet at karrieren var over. Foto: Morten Lindberg

Trosset rådene

I løpet av denne prosessen ble Wolfgang tvunget til å stoppe opp og stille seg det store spørsmålet; hva skal jeg gjøre, hva skal jeg bruke tiden min til i livet? Han satt mye stille uten å kunne bevege seg. Gjennom monologer med seg selv ble han påminnet hvem han egentlig var og hva han innerst inne ønsket å gjøre.

– Helt fra jeg var liten var det egentlig komponist jeg drømte om å bli. Jeg var faktisk helt overbevist om at jeg skulle bli komponist. Men alle rundt meg fortalte meg den gangen hva jeg burde gjøre. Du må spille, du som er så talentfull, var rådene jeg fikk da jeg var ung.

LES OGSÅ: Tanker – å finne hvite steiner

Fulgte hjertet

Etter hvert jobbet Wolfgang mer og mer med komposisjon enn en ren utøvende pianistkarriere. Han mener i etterkant at sykdommen og den tunge perioden faktisk har gjort ham til en bedre komponist.

– Det sies at lidelse skaper stor kunst. For min del er det noe i det uttrykket. Jeg hadde «godt» av å få meg en på trynet, for å tillate meg å gå innover i meg selv på grunn av sykdommen. For min del har det altså vært av det gode, fordi jeg har fått bedre selvinnsikt. Det kan jeg bruke i kunsten. Det å komponere musikk krever at jeg tør å utlevere mitt innerste jeg, og det er viktig for meg at folk skal forstå hva jeg har på hjertet. Jeg vil gjerne framstå som troverdig, derfor må jeg i kunsten hele tiden vurdere hva som er mitt og hvordan jeg skal legge det fram. Det kan være tøft, sier han og legger til;

– Som komponist må man også ha en evne til å se framover, og tenke langsiktig. Som komponist er jeg mer opptatt av musikken enn meg selv, og jeg skaper fordi jeg må. Samtidig ønsker jeg at publikum skal få en god førstegangsopplevelse av det jeg komponerer. Som utøver er man mer opptatt av å utøve musikken og å fokusere på publikumet der og da.

Finner inspirasjon i «alt»

Hittil har Wolfgang en omfattende produksjon, som spenner fra liturgisk musikk til symfoniske verker. Hoveddelen består imidlertid av klaver og kammermusikk. Karakteristisk for Wolfgang er hans søken mot uttrykksmåter innen middelaldermusikk og katolsk kirkemusikk.

Han inspireres av så mye forskjellig når han komponerer. Først og fremst er barna og familien hans store inspirasjonskilder til komponering, men også mennesker generelt. Tanken på hvilke utfordringer ulike mennesker havner i kan gi ham ideer og få ham til å skape nye verk.

– Problemstillinger, som hvor er verdien i ting, hva er kunstens vesen, hva er mest verdt; opplevelsen eller verdien? Hva er det som bestemmer verdien i kunsten? Også historien er til stor inspirasjon for meg når jeg komponerer. Vi er alle en del av historien, og vi er et produkt av den. Samtidig er vi med på å forme historien, og det synes jeg er utrolig spennende. Jeg inspireres også av estetikken i kunsten, spesielt oldtidskunst, både innenfor litteratur, poesi, musikk og billedkunst.

Wolfgang Plagge smiler ved flygelet

Når Wolfgang Plagge komponerer glemmer han alt – også smerter og stivhet fra bekhterevsykdommen. Foto: Privat

Glemmer smertene

Wolfgang har hatt betennelse, smerter og stivhet i de fleste ledd i kroppen, unntatt armene, albuene og hendene. Han mener selv at all pianospillingen har holdt hendene i god form og kanskje virket forebyggende. En annen ting som hjelper er at når han sitter og komponerer og spiller er det som om han forsvinner inn i en egen verden. Da kjenner han ikke smertene, som ofte er tilstede i rygg, nakke og hofter.

– Det som er så utrolig er at jeg kan sitte i to døgn og komponere, og jeg glemmer alt rundt meg – og ikke minst, jeg glemmer meg selv. Jeg glemmer sult, glemmer å sove, og kjenner ikke smerter og stivhet. Jeg tar meg litt mat og drikker fordi jeg må, og så fortsetter jeg å jobbe. Smertene blir liksom «borte».

LES OGSÅ: Hvorfor er trening viktig for revmatiske pasienter?

Mestre sykdom

Wolgang har i perioder drevet mye med styrketrening, noe som har hjulpet ham veldig godt.

– Trening og god behandling på Martina har gjort at jeg har fungert veldig bra i mange år. Jeg har en veldig god tone med legene der, og sammen med innkallingen til kontroll hos revmatolog har jeg også fått spørsmål om ikke jeg kunne spille på åpningen av en ny avdeling på sykehuset!

Han forteller at det fremdeles krever mye selvdisiplin for å trene, spesielt når smertene er på sitt verste.

– Jeg vil være forsiktig med å komme med gode råd og fortelle folk hva de skal gjøre, eller at de må gjøre slik som meg, for da får de det så bra. Alle har en ulik opplevelse av smerter og sykdom, og jeg tror det er viktig at folk får beholde sitt smertebilde, sin smerteterskel, og gjøre situasjonen til sin egen. Det var viktig for meg å føle at det var mitt nederlag, da jeg mistet karrieren som utøvende pianist. Det kan virke demoraliserende hvis folk skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre midt oppe i alt.

Nysgjerrighet hjelper

Det har jo vist seg i ettertid at han har jobbet mye mer som pianist enn det han fryktet.

– Jeg har hatt lange perioder uten så altfor mange plager fra sykdommen. For meg har det hjulpet å være nysgjerrig. Jeg er nysgjerrig på alt, og nysgjerrigheten driver meg til å velge løsninger der jeg normalt skulle tenkt at, nei det kan du ikke, du har jo bekhterev. Men jeg har overvunnet en del tabugrenser, og det er viktig for meg for å leve et godt liv. Dessuten har jeg kommet til at jo mindre jeg prøver å bry meg om at jeg er syk, dess mindre kommer sykdommen i veien for meg. Etter mange år med denne sykdommen har jeg kommet til et punkt der jeg ikke synes synd på meg selv. Jeg tenker; jeg har bekhterev, so? Jeg er stiv i ryggen, so? Det er så mye annet å være opptatt av.

Travel hverdag

Døgnet har ikke nok timer til å romme alt som Wolfgang er interessert i å holde på med. Hjemme følger han opp de tre barna, og i høst begynte også yngstebarnet på skolen. Kona jobber som prest, så ekteparet har ingen 9-4 jobb.

– Min kone og jeg har stor forståelse og respekt for hverandre og det vi jobber med. Familien er veldig viktig for oss begge to.

På sensommeren har Wolfgang vært utøvende pianist på konserter ved Lofoten Internasjonale kammermusikkfestival. Utover høsten har han hatt to store operaprosjekter i Stavanger og Elverum, der han sto for komposisjonen av verkene. Han deltok også på Festspillene i Elverum, der han spilte sammen med Arve Tellefsen.

LES OGSÅ: Du kan mestre sykdom ved å trene mentale muskler

Spennende å undervise

I tillegg til musikkarrieren har Wolfgang en 50 prosent professorstilling ved Musikkhøgskolen i Oslo. Der underviser han i klaver, orgel og komposisjon. Der har han jobbet siden 2002, og trives godt med å undervise studenter.

– Jeg synes det er spennende å undervise, og alt handler om å kommunisere innen musikken. Jeg er spesielt interessert i idehistorie og hvorfor ting har skjedd. Og jeg har en ærefrykt for sammenhenger.

På fritiden har han stor glede av å drive med historisk forskning.

– Jeg er også personlig interessert i naturvitenskap, politikk, geologi, astrofysikk og historie. Hadde jeg ikke drevet med musikken hadde jeg nok jobbet innen flere av disse feltene, sier Wolfgang entusiastisk, og vender tilbake for å øve på Tchaikovskys Piano Trio.

Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 4-19. Det er bare noen av artiklene fra magasinet som legges ut åpent på nettet. Vil du lese alle artiklene fra Spondylitten kan du bli medlem av Spafo Norge. Da får du bladet tilsendt i posten, eller via nyhetsbrev med lenke til den digitale utgaven vår.

Del nyttig informasjon med andre!
fb-share-icon0
Tweet 5