Håndtrykk mellom legge og pasient

Olav Røise er legen på pasientenes side

Han brenner for pasientenes sikkerhet, rettigheter og deres rolle i egen behandling. Kirurg Olav Røise (64) deler sine erfaringer fra et liv som lege med aksial spondyloartritt.

Tekst: Ole Kristian H. Heiseldal

Dr. Olav Røise jobber som forskningsleder for Ortopedisk klinikk og er kjent for å snakke ledelse og systemer midt imot. Han har et brennende engasjement for pasientsikkerhet, og som leder for Klinikk for kirurgi og nevrofag ved Oslo universitetssykehus var han tydelig i debatter og saker som hadde med åpenhet og varsling å gjøre.

Når Spondylitten besøker Røise ved Oslo Universitetssykehus er det midt i fellesferien. Han kommer direkte fra operasjonssalen ved Legevakten.

Verdifull forskning

Spondylittens utsending har nettopp hatt en lang prat med sosialantropolog Jonas Kure Buer.

– Jeg kommer direkte fra Samfunnsvitenskapelig fakultet på Blindern og sosialantropolog Jonas Kure Buer. Han har studert hvordan medisinsk kunnskap blir til i møter mellom pasienter og behandlere på en revmatisk sengepost. Er du positivt innstilt til at ikke-medisinske fagdisipliner forsker på sykehuskultur?

– Ja, definitivt. Det er helt åpenbart verdifullt. Utøvelse av legegjerningen forutsetter at vi har kunnskap om det vi skal behandle og evnen til å kommunisere med dem vi skal behandle. Vi er gode på det første – faget. Kunnskapsdelen har vi gjennom årtier engasjert oss i og forsket på, mens vi historisk sett ikke har vært like gode til å forske på og forstå den delen av rollen som handler om kommunikasjon og involvering. Derfor kan jeg ikke tenke meg annet enn at det er positivt at andre forskere ser oss i kortene, og at det kan bidra til å bedre forståelsen av hvordan man i legerollen best skal opptre overfor pasienter.

LES OGSÅ: Slik finner du fram i paragrafjungelen

Viktige spørsmål

– Et av Buers poeng er at innenfor revmatologi har det gjennom årene stadig dukket opp nye vidundermedisiner. Innenfor dette fagfeltet er man svært opptatt av å hele tiden bekrefte at før hadde vi ikke god nok kunnskap og før hadde vi ikke gode nok medisiner. Før var medisinene farlige, men nå har det vært et gjennombrudd og nå kan du stole på oss. Buers forskning viser at om man ser på revmatologiens historie, er dette bruddet blitt markert mange ganger.

Portrettfoto Dr. Olav Røise

Dr. Olav Røise jobber som forskningsleder for Ortopedisk klinikk og er kjent for å snakke ledelse og systemer midt imot. Foto: Ole Christian Heiseldal

– Revmatologi er jo et av de fagområdene innen medisin hvor man historisk sett har diagnostisert sykdom, og i mindre grad kunnet behandle og kurere sykdommen. I dag har man fått immunmodulerende medisiner som har revolusjonert behandlingen av sykdommen, så jeg skjønner godt at revmatologene nå faktisk mener at de har noe vesentlig nytt. Det er et faktum at de nye medisinene har redusert behovet for kirurgisk behandling til et minimum, noe som i seg selv indikerer at de nye medisinene på en helt annen måte, enn det man hadde å ty til tidligere, som steroidene, hjelper pasientene. Men hvis du ser historisk på det, så skjønner jeg godt at noen stiller spørsmålet. Og ikke minst er det viktig at det gjøres. Forutsetningen for ytterligere fremskritt er at man ikke sier seg fornøyd med det man har oppnådd. Ikke alle kan benytte eller har nytte av de nye medisinene. Så videre forskning er helt nødvendig.

LES OGSÅ: Hoftesmerter kommer ikke fra hoften

Ingen prestisje

– Har revmatologien etter din mening tatt et stort skritt fremover de siste årene?

– Jeg tok min legeutdannelse på 1970-tallet, og den gangen lærte vi ikke noe om cytokiner, for eksempel. Disse cytokinene er mange og nye oppdages stadig vekk. De er viktige signalstoffer som bidrar i betennelsesreaksjoner. Noen stimulerer betennelsesreaksjonene mens andre virker hemmende på dem. Det å få en forståelse for disse betennelsesprosessene har bidratt til at man har funnet medikamenter som demper komplekse betennelsesprosesser ved revmatiske lidelser. Ved å få mer kunnskap om dette åpner det seg også ytterligere muligheter for å finne enda flere medikamenter som er spesifikke og som kan virke behandlende.

– Sosiologer har forsket på ulike medisinske spesialiteters prestisje, hvor revmatologien ender langt ned på listen. Hva tror du er årsaken til det?

– Hvis du ser på lønn, så har for eksempel de kirurgiske fagene, som følge av behovet for tilgjengelighet hele døgnet, ofte ligget høyt i lønn. Spesielt har de svært spesialiserte og små kirurgiske fagområdene ligget høyt i lønn – som for eksempel hjerte- og nevrokirurgien. Revmatologien derimot er et lite fagområde uten «blålysmedisin» Så at dette har vært med på å prege hva som er prestisjefylt og ikke, ser jeg ikke bort ifra.

LES OGSÅ: God forberedelse gjør det lettere å bli hørt hos legen

Diagnostisert som fersk lege

– Hvorfor havnet du ikke selv innenfor revmatologien? Det er ikke uvanlig at man blir interessert i noe som angår en selv rent personlig?

– Det har jeg tenkt på i og med dette intervjuet, hvorfor har jeg ikke det? Det må være, som du har skjønt, at sykdommen ikke har affisert meg på en slik måte at det har hemmet meg så mye. Dessuten hadde jeg nok bestemt meg for å spesialisere meg innen kirurgi svært tidlig, allerede som praktikant på Gjøvik sykehus. Det man imidlertid erfarer når man spesialiserer seg, er at alt innen medisin er spennende. Så hvis jeg hadde valgt å spesialisere meg innen revmatologi, ville jeg helt sikkert vært like fornøyd med det.

– Hvor lenge har du selv vært revmatiker?

– Det er ikke så godt å si, for jeg hadde mye vondt mens jeg var ungdom uten at noen tenkte tanken på at det kunne være Bekhterevs sykdom. Faren min hadde helt sikkert sykdommen uten at det ble diagnostisert. Det er slektninger som i etterkant er blitt diagnostisert med bekhterev, så det er flere i familien min som har det. Jeg har jobbet mye siden jeg var liten, og har løftet mye tungt, så vondt i ryggen hadde jeg uten at jeg tenkte at det skyldtes noe annet enn tunge løft. Men i 1985 da jeg var på Martina Hansens Hospital, ble det tatt et røntgenbilde av ryggen og blodprøver, og revmatologen der stilte diagnosen.

LES OGSÅ: Nettkampanje skal få flere til å spørre legen om ryggsmerter

– Du kjenner deg best

– At du fikk diagnosen såpass tidlig i karrieren din, tror du det har påvirket din innstilling til arbeidet ditt? Tror du det har gitt deg noen andre perspektiver?

– Ja, det har det. Vi har som leger vært nøye med å si at medisiner må tas som foreskrevet, hvilket selvsagt er viktig, og jeg ble anbefalt å bruke NSAIDs. På den tiden var det fortsatt uklart om denne medisinen påvirket sykdomsprosessen eller om den bare var symptomlindrende. Når man lever med en kronisk sykdom, så lærer man nok noe om sykdommen som det er vanskelig å få med seg ved bare å kjenne den som «frisk» lege, forteller han og legger til at han med tiden tok kun medisinene når han følte at det var riktig å ta dem.

– Dette har nok innvirket på hvordan jeg også har sett på pasienter. Ingen kjenner sykdommen bedre enn deg selv. Du merker selv når ting er i utvikling, og du merker selv når ting er i remisjon. Et perspektiv egen sykdom har gitt meg, er muligheten for at kanskje pasienten er mer vitende om ting enn det jeg er som utenforstående doktor.

Ung mann i legekonsultasjon

Som fersk lege fikk Røise diagnosen Bekhterevs sykdom. Illustrasjonsfoto: Alexraths/Dreamstime.com

LES OGSÅ: Jakten på den idielle jobben for en kroniker

Viktig med kontroll

– Når sant skal sies har jeg alltid vært litt treg når det gjelder å søke hjelp. Da jeg fikk uveitt var det en kirurgkollega av meg, som mens vi satt på pauserommet, strengt ba meg dra bort på øyeavdelingen. Øyet mitt var blitt helt rødt, og jeg hadde kjempevondt.

– En lege som må jages til legen?

– Ja, han måtte faktisk nærmest jage meg til en lege på øyeavdelingen, hvor de raskt konstaterte at jeg hadde uveitt. Han ba meg om å bruke steroider, og det har jeg brukt siden. Jeg kjenner når det begynner å ulme i øyet. Det blir aldri rødt lenger, og det er visst ganske vanlig at det bare blir rødt de første gangene. Når det begynner å ulme drypper jeg, og jeg drypper til det går over. Jeg går også til kontroll, men ikke til øyelege, slik jeg kanskje burde. Men jeg går til kontroll og måler trykket i øynene, for det er jo sekundært glaukom som er skummelt. Jeg tenker som så at så lenge jeg ikke har vondt, bruker medisin og ulmingen går over, ja, så er det vel i orden. De gangene jeg måler trykket og sjekker øynene mine, er det normalt, og da tenker jeg at alt er ok.

– Dette understreker vel det du nettopp uttalte, om at pasienten av og til vet best selv?

– At jeg lever med sykdom selv har uten tvil vært med på å påvirke hvordan jeg ser på dette, ja. Men jeg vil understreke at jeg ikke er imot at det er mange medisiner man selvfølgelig skal ta fast og som er riktig å ta fast, ikke misforstå meg. Min erfaring er likevel at det ligger svært mye i det kroppen forteller deg gjennom signaler den sender ut, og disse er ganske verdifulle selv om du ikke kan måle dem.

Pasientenes ansvar

– Du er svært opptatt av helsepedagogikk og har vært en foregangsmann for det å ansvarliggjøre pasientene og la pasientene selv være med på å ta avgjørelser. Men er dette noe man kan forvente av alle pasienter?

– Tid er stikkordet her. Noen kan kanskje forstå sykdommen sin på kort tid, andre kan ikke. Men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at hvis jeg bruker tid, og forklarer ting til en pasient på en forståelig måte, så vil alle kunne få det med seg. Jeg ser det selv i eget virke når jeg prøver å forklare enkle medisinske ting. For eksempel når man har operert en pasient i en fot, så er det viktig at han eller hun ligger med beinet høyt påfølgende dager for å unngå hevelse. Da forklarer jeg hvorfor dette er viktig i stedet for at de bare får beskjed om å ligge med beinet høyt. Hvis du forklarer dette og pasienten forstår det, vil han eller hun ha en høyere motivasjon for å gjennomføre det. Dette ser jeg på som en svært viktig del av arbeidet mitt som lege. Det handler om å omdanne den kunnskapen jeg som doktor sitter med, til noe pasienten selv vet å bruke.

LES OGSÅ: Du får ingen medalje for å bekjempe smertene

Massiv trening

– Hvordan takler du selv din revmatiske sykdom i det daglige?

– Jeg trener massivt. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan jeg hadde vært om jeg ikke hadde trent, men jeg opplever at treningen gjør at jeg fungerer. Jeg har jo en del smerter i perioder, og jeg har også smerter når jeg trener, men jeg vet at treningen ikke påvirker sykdommen i negativ retning. Når jeg da får vondt, så er jeg klar over at jeg ikke gjør noe som blir uopprettelig ved den treningen jeg gjør. Dermed blir de smertene som jeg opplever ved trening, lettere håndterbare.

– Hvordan forholder du deg til smerte i det daglige? Blir du i dårlig humør eller redd på grunn av smertene?

– Nei, og det har sin årsak i at jeg vet at smertene ikke representerer noe som er «farlig». Uveittene gir en intens smerte som medfører kraftig hodepine for egen del. I familien er det nemlig opphopning av migrene, noe jeg også er sterkt plaget av. Iblant har det vært slik at jeg har hatt så vondt etter for eksempel en travel vakt, at jeg ikke kom meg helt hjem. Jeg måtte rett og slett stoppe bilen på grunn av smerter.

– Kjenner du igjen situasjonen at så lenge du klarer å fokusere på jobben du gjør, holdes smertene på avstand. Men straks du er ferdig på jobb og skal hjem, kommer smertene med full styrke?

– Ja, sånne episoder har jeg hatt mange av. At man på en eller annen måte kan holde tingene i sjakk med hjernen sin, uten at jeg kan forklare mekanismen bak det, er det ingen tvil om. At kognitive funksjoner har innvirkning på smerte, er for meg helt åpenbart. Det er det mye forskning som tyder på også. Jeg er opptatt av å gjøre jobben min, og dermed må jeg altså undertrykke alt mulig annet.

LES OGSÅ: Tren hjertet riktig

Sterk arbeidsmoral

– Du etablerte og bygde opp bekken- og hoftetraumatologien ved Ullevål sykehus til nasjonal funksjon, innførte operasjonsteknikk for å redde pasienter med livstruende blødninger i bekkenet og ledet innføringen av traumekurset ATLS til Norge og ledet organisasjonen til 2012. I tillegg har du vært leder for Klinikk for kirurgi og nevrofag, samt innehar en professorstilling og har en stor forskningsproduksjon bak deg. Det må jo også være en uvanlig sterk arbeidsmoral som ligger i bunn?

– Ja, det er nok det. Jeg har aldri gått hjem fra jobb som følge av uveitt og migrene noen gang. Men det skal sies at jeg ofte er blitt liggende resten av døgnet til neste morgen. Iblant, når jeg da har dryppet med steroider, tatt smertestillende og fått en god natts søvn, føles det helt himmelsk når jeg våkner igjen. For da er jeg smertefri! Hvis det da står på fortsatt, har jeg riktignok et problem. Heldigvis har det vært sjelden.

Pasientrettigheter

– Du brenner jo sterkt for pasientene og den kunnskapen pasientene har selv, og viktigheten av at pasienten får ny kunnskap og tilegner seg denne. Men du har også hatt et brennende engasjement for pasientrettigheter. Hva var det som fikk deg over på det sporet? Var det en konkret opplevelse?

– Jeg tror ikke det var en konkret opplevelse. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at det handler om noe så grunnleggende som det å ha respekt for andre. Det å vite og ha kunnskap om noe gir deg også makt, muligheter og forpliktelser. Når jeg selv har erfart noe av det vi nå har snakket om, så må jeg som lege sørge for at andre pasienter selv skal ha de samme mulighetene.

Som ung sykehuslege var han opptatt av å engasjere pasienter.

– Som pasient skal man ha mulighet til å tenke seg om, være klar over både nytte av behandlingen, bivirkninger og risiko for komplikasjoner – det er tross alt pasientens kropp. Og så har jeg nok sett, noe som har bidratt sterkt til at jeg har gått i denne retningen, at enkelte kollegaer opp gjennom årene har manglet dette perspektivet. Det vil si at de har tatt alle beslutningene uten å involvere pasienten, hvor pasientens ønsker ikke var verdt å ta med i beslutningen, og der helhetsperspektivet lett er blitt borte. Dette reagerte jeg ganske kraftig på. For meg er slikt et overtramp.

– Hva gjør at en lege «overkjører» en pasient på den måten?

– Vi leger er like forskjellige mennesker som andre og derfor også forskjellige som leger. Det er gjerne noen leger som ikke er så opptatt av å spille på lag med pasienten som andre. Historisk sett var legen «Gud», så det ligger nok veldig mye i det. Legene visste best og kunnskapen ble ikke delt, og dermed ble det sånn. Tradisjonelt var jo dette også forventningen fra pasienten, at legene skulle bestemme.

LES OGSÅ: Tanker – Kunnskap er makt

Beslutningshjelp

– Men du nøler ikke med å ta beslutninger på vegne av pasienten om det trengs?

– Den forventningen forholder jeg meg selvfølgelig også til, for det er ikke slik at jeg ikke kan ta en beslutning på vegne av en pasient. Noen pasienter ser jeg at nærmest skriker, «kan ikke du hjelpe meg med valget?». Da tar jeg selvfølgelig beslutningen for dem. Da kan jeg ikke si at «nei, det kan jeg ikke». Da skal ikke jeg si at «nei, dette er ditt valg», for det mener jeg er å gå for langt i den andre retningen. Det hender selvfølgelig at jeg møter pasienter som kan ha en helt forferdelig lidelse, en lidelse som kan håndteres enkelt på et eller annet plan, men frykt har stoppet dem fra å gjøre noe med det. Da trenger de vår hjelp til å ta den beslutningen.

Mannlig kirurg som arbeider

Professor Olav Røise har blant annet vært leder for Klinikk for kirurgi og nevrofag. Illustrasjonsfoto: Lyoshanazarenko/Dreamstime

– Kunnskap er makt

– Tror du det like mye er sykehuskulturen som har skyld i at pasientens egen innsikt ikke er blitt nok tatt hensyn til?

– Hvis vi ser historisk på det, så tror jeg at det har vært en kombinasjon. Legene var de som satt med kunnskap, og kunnskap er makt. Når man da ikke hadde fordelt kunnskapen, fordi det ikke var noen tradisjon for det, måtte beslutningene tas basert på den kunnskapen og erfaringen legen satt inne med. Dermed ble det legen som tok beslutningene. Samtidig har legen hatt høy status. Ikke nødvendigvis status forbundet med respekt, men respekt forbundet med frykt. Ettersom jeg selv aldri har vært redd for autoriteter, noe jeg arvet fra faren min, så er nok det også et element som har gjort at jeg kanskje har agert på en litt annen måte. Men i takt med at flere og flere får kunnskap – og det er mye kunnskap der ute – vil jo legene bli i en rolle som en som kan bidra med kunnskap. Jeg tror det er viktig at vi leger spiller sammen med kunnskapen som er der ute og på den måten bidrar til at pasientene kan nyttiggjøre seg av den.

Artikkelen sto på trykk i Spondylitten 4-17

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – BLI FAST LESER FOR BARE 200 KRONER I ÅRET