Rad med kajakker som passerer en diger stein i vannet

Rehabilitering på egenhånd i utlandet

Hvordan er det å reise på rehabilitering i utlandet alene? Jeg ville teste, men valgte en løsning med et lite sikkerhetsnett, så jeg hadde noen å være sosial med, om jeg ønsket selskap.

Tekst: Trine Dahl-Johansen

Med de nye reglene for refusjon av behandlingsutgifter kan man reise utenlands og ha sitt eget rehabiliteringsopphold. Reise og opphold må man betale selv, men utgiftene til behandling og trening får man refundert av HELFO i etterkant – om man også har dekket dette i Norge.

Trine under vann med dykkermaske og snorkel

Snorkling er gøy! Foto: Kayak Brela

Jeg tenkte det ville være en fin måte å strekke sommeren litt lenger på, samtidig som jeg kunne få hjelp til å få skikk på en kranglete kropp.

Bare delvis alene

Jeg har vært på rehabilitering i utlandet mange ganger – både via statlig behandlingsreise til utlandet og i foreningsregi – men jeg har aldri reist helt alene og laget mitt eget opplegg. I september/oktober fikk jeg muligheten til det – i hvert fall delvis.

Bekhterevforeningen Oslo og omegn arrangerte tur til Makarska i Kroatia i denne perioden. De har to medlemsturer i året hit, i tillegg til den tradisjonelle til Gran Canaria i januar og februar.

Nå hadde de en tre ukers tur til Makarska, men det ble litt lenge for meg på grunn av jobb som ventet, så jeg valgte å dra en drøy uke etter dem. Noen dager før meg hadde det også kommet ned en annen norsk pasientgruppe.

Noen var fra en revmatikerforening i Gudbrandsdalen, mens andre reiste på egenhånd. Med andre ord ble det en ganske stor gruppe nordmenn som hadde ulike revmatiske plager som aksial spondyloartritt (Bekhterevs sykdom), psoriasisartritt, leddgikt, artrose og fibromyalgi.

Jeg kunne helt sikkert ha fikset hele oppholdet alene, men for meg ble det en trygghet å bruke samme reisearrangør som de andre. Kroatia Helsereiser samarbeider med Helsereiser. Det betydde at reisen var sikret i henhold til reisegarantifondet og at det var noen som tok hånd om det praktiske med papirer og bestilling av behandlingene etc.

LES OGSÅ: Rehabilitering i Norge ga god effekt

Gode rutiner

Dette var ikke første gangen jeg var i Makarska. I september i fjor hadde Spondyloartrittforbundet Norge en aktivitets- og opplevelsestur til samme sted. Da testet jeg noen behandlinger, men det var bare en kort uke, så jeg ville se hvordan det var å være i en lengre periode og ha mest fokus på behandling og trening på det statlige rehabiliteringssenteret Biokovka.

I fjor var det litt kaotisk ved oppstart av behandlingene, dårlig kommunikasjon og det var litt vrient å vite når man egentlig hadde de ulike timene. Noen av legene vi hadde konsultasjoner hos hadde heller ikke fått med seg hvorfor vi var der, så det ble mye misforståelser og frustrasjon. Denne gangen gikk det heldigvis på skinner, selv om det også her ble litt ventetid og ting så kaotisk ut til å begynne med.

Reisearrangøren hadde gode rutiner, god dialog med behandlingssenteret og sørget for at jeg kom meg til lege første dagen. Kommunikasjonen med legen var mye bedre enn sist, vi ble enige om hva som var problemområdene og hva som ville gagne meg av behandling for dette. Jeg kom med mine ønsker i forhold til mengde, siden jeg også ønsket å drive litt egentrening langs Makarskarivieraen, noe legen syntes var en god idé.

Vi endte opp med et behandlingskort med medisinsk bassengtrening, massasje og parafango – disse varme leirpakningene som trenger helt inn i kroppen og myker opp hver krik og krok i en stiv rygg. Dette skulle jeg ha mandag, onsdag og fredag. De andre dagene var det åpent for egentrening og andre aktiviteter. Kroatia Helsereiser sørget for å lage kortet om til en forståelig timeplan, som gjorde det mye lettere å holde oversikten.

LES OGSÅ: Aktivitets – og opplevelsestur i Kroatia

Aktiviteter i vann

Helsesenteret Biokovka har to saltvannsbasseng, et terapibasseng som holder 34 grader, og et stort basseng som holder 27 grader. Den medisinske bassengtreningen består av 30 minutter med øvelser i et 34 graders saltvannsbasseng, ledet av fysioterapeut. Jeg havnet i gruppa med alle de norske, som kjapt gjorde plass til meg i bassenget.

Mange mennesker i gule kajakker med padleårene i været

Det var herlig å ha noen å le med under aktivitetene. Foto: Kayak Brela

For oss som er vant til «full-fres-trening» med fokus på kondisjon i basseng hjemme i Norge, kunne det her virke litt slapt. Dette var imidlertid medisinsk bassengbehandling med fokus på styrke, tøying, bevegelighet og mobilisering av ulike ledd. Jeg hørte flere si at de etter endt behandlingsopphold endelig fikk armene bak på ryggen, noe jeg selv også erfarte da jeg oppdaget at jeg kunne hekte på meg BHen igjen uten problemer.

LES OGSÅ: Bassengbehandling gir mindre smerter og tretthet

Behandlingssenteret

Biokovka er et hotell og medisinsk rehabiliteringssenter med spesialfelt innenfor revmatiske sykdommer, som blant annet spondyloartritt (Bekhterevs sykdom), leddgikt og artrose. De har også spesialisert seg på nevrologiske sykdommer som multippel sklerose (MS) og cerebral parese (CP), samt rehabilitering etter poliomyelitt.

Helsesenteret har godt kvalifisert personell i form av seks leger med spesialområde rehabilitering, samt 40 terapeuter innenfor en rekke felt. Senteret har et bredt tilbud av fysikalsk behandling og rehabilitering med samarbeid mellom spesialister og terapeuter.

Medisinsk massasje

Massasje er alltid et hett tema på slike reiser. Det er jo som regel en behagelig passiv behandling, selv om den til tider kan være både vond og god på en gang. Vi pasienter har ulike diagnoser og ulik smertegrense. Massørene er også ulike i sin fremgangsmåte og vi får også ulike massører under oppholdet. Jeg har mange ganger vært svært oppgitt over massører som bare klasker litt olje på ryggen og smører det rundt. For meg som bekhterever med mye stivhet i rygg og bekken er det lite til hjelp.

Etter råd fra reisearrangøren om at det var lov å si i fra om man syntes det var for lite kraft, valgte jeg en hyggelig innfallsvinkel. Jeg startet derfor min andre time med massør med å fortelle om mine problemområder. Da jeg syntes hun brukte litt lite kraft, smilte jeg og sa at jeg tålte litt hardere behandling og fleipet om at hun sikkert måtte ta i litt ekstra fordi jeg også hadde ganske god polstring. Det gjorde susen! Fra da av kommuniserte vi underveis, hun spurte flere ganger om ting var bra nok, eller om det var noe hun kunne gjøre annerledes.

LES OGSÅ: Trappedronningen som reiser alene

Parafango

Behandlerne rundt om hadde generelt gode engelskkunnskaper, så det var stort sett enkelt å forstå og bli forstått. Unntaket var der jeg fikk varmebehandlingen (parafango). Der skjedde det stadig at noen ikke kunne engelsk nok til å kommunisere med meg, men som regel gikk det fint om man pekte på problemområdene og smilte.

Parafango er en blanding av dehydrert sjøleire, parafiner og andre legende ingredienser.
Behandling med parafango stimulerer stoffskiftet, immunforsvaret og blodomløpet, samt lindrer muskelsmerter. Behandlingen varer i 20 min. Musklene blir avslappet og smerter lindres.

Noen ganger var det litt irriterende å høre all skravlingen bak de andre forhengene. Andre ganger spilte de så høy musikk at man følte man var på god gammeldags disco. Jeg ville jo hvile og bare kjenne varmen trenge inn i hver krok. Men det hendte også at det var helt stille, så man kunne kjenne at roen senket seg over hele avdelingen.

LES OGSÅ: Biologiske medisiner og flytte til utlandet

Behandlingskortet

Da jeg var der sist ble vår gruppe behandlet litt spesielt og fikk de fleste behandlinger på ett og samme sted. Nå var jeg en del av den vanlige pasientmassen og måtte finne litt ut av ting på egenhånd. Som for eksempel systemet med behandlingskortene. I bassenget trengte jeg ikke å vise kortet, men hos massørene måtte man følge med og sprette opp når det kom noen ut. Jeg forsto jo ikke hva de sa, og ante ikke om de spurte etter kortene, eller om de bare ropte opp en pasient. Stort sett fulgte jeg med på de andre og leverte kortet mitt når jeg så de andre gjorde det.

På parafangoen var det imidlertid en liten trehylle hvor alle la kortene sine. Behandlerne var stadig ute og hentet inn kortene og kom til slutt ut og ropte ut navnene. Med norsk navn var det verken lett for dem eller meg å skjønne alltid, men jeg kom meg alltid inn og fikk meg en benk.

Kroatia Helsereiser hadde trefftider i resepsjonen to ganger om dagen. Der fikk man hjelp om det var noe som ikke stemte med behandlingene og tidene, eller man kunne få tips, råd og veiledning om aktiviteter og annet dersom det var behov. Dersom det var akutte hendelser kunne man få kontakt med dem hele døgnet. De arrangerte også noen felles utflukter man kunne være med på, som en kroatisk aften og tur opp i Biokovofjellet. De var også behjelpelige om noen ville arrangere en tur på eget initiativ.

Refusjonen

Før avreise hadde jeg skaffet rekvisisjon fra fastlegen om bassengtrening og fysikalsk behandling i utlandet. Disse er det lurt å ta med, så behandlingssenteret kan stemple dem. Prisnivået på behandlingene er veldig overkommelig, selv om man må legge ut av egen lomme og så søke refusjon i etterkant. For min behandlingspakke disse dagene betalte jeg totalt rundt en tusenlapp.

Nye regler for egenandel ved fysikalsk behandling og trening gjelder fra 01.01.17. Les mer om dette her.

Stor trebåt til kai i Makarska med Bokovo-fjellet i bakgrunnen

Morgenturene gikk enten i ulendt terreng eller langs bryggepromenaden i Makarska sentrum. Foto: Trine Dahl-Johansen

Ved avreise ventet en konvolutt fra reisearrangøren med papirer om hvilke behandlinger jeg hadde tatt, dokumentasjon på autorisasjoner og søknadsskjemaet til HELFO ferdig utfylt. Det eneste jeg måtte gjøre var å sette inn mine personlige opplysninger og signere dokumentet, før jeg sendte inn søknaden.

Det kan også være lurt å ta med det europeiske Helsetrygdkortet når man er i Kroatia. Dersom noe krever ordinær legehjelp betaler man dermed det samme for legekonsultasjoner som kroatene selv gjør. Det dekker imidlertid ikke de planlagte behandlingene på et slikt behandlingssenter.

Skiftende vær

Makarska er en liten by på cirka 15 000 innbyggere, og har en vakker strandlinje på cirka fire kilometer. Temperaturen i september ligger på mellom 20-25 grader om dagen, men kveldene kan bli litt kjøligere. Klær og treningstøy som om det var en god norsk sommer er derfor å anbefale, gjerne med en varm jakke på kveldene. Når Bora-vinden røsket blåste den tvers gjennom alt, men når sola varmet var det rene sydenstemningen.

Badetemperaturen er fremdeles hyggelig, rundt 22 grader, og sjøvannet er krystallklart og fint. Jeg opplevde imidlertid en del skiftende vær i løpet av den tiden jeg var der, både deilige og varme soldager, men også styrtregn, lyn og torden. Styrtregnet kom med vinden «Hugo» fra sør, som tok med seg regnet fra havet og ble stoppet av fjellet Biokovo, for så å slippe det ned over byen. Noen dager kunne været veksle i løpet av noen få timer.

Byen har en koselig havn med fiskebåter og langs strandpromenaden finner du markedsboder for turistshopping til en billig penge. De har også et eget basarområde med boder og alle mulige slags salgsvarer. I selve sentrum av Makarska kan du spasere rundt i de trange gatene og stikke innom små butikker med klær, vesker, sko eller vin.

1. oktober stenger imidlertid en del av bodene og restaurantene, særlig på den siden av byen jeg oppholdt meg, da det er mer rettet mot turistene og ikke lokalbefolkningen.

LES OGSÅ: Fortsatt forskjellsbehandling i refusjonsordningen

Mange muligheter

Byen gir mange muligheter for egenaktivitet. På de to halvøyene som omkranset sentrum var det turstier man kunne benytte. På Osejava er det en slags kyststi, som er godt egnet til både løping, sykling og gåing. På halvøya Sveti Petar står helgenen St. Peter majestetisk og skuer utover bukta med en diger nøkkel i hånden. En liten bod selger hengelåser og kjærestepar har hengt tusenvis av låser på gjerdene og kastet nøkkelen i sjøen for å symbolisere evig kjærlighet.

Fem mennesker sitter på en kajakk på land og jubler med armene i været

Det var en stor fordel å være i en gruppe hvor jeg kjente noen under aktivitetene. Kajakkturen hadde jeg sammen med Baard Neraasen, Bjørg Aakre, Odd Mikkelsen, Hanne Schjerverud og Jan Halvard Relbe-Moe. Foto: Trine Dahl-Johansen

Jeg kunne også legge turen nordover langs Makarskarivieraen, på stier som gikk over strender, klipper og gjennom svalende pinjetreskog. Langs turstiene var det også treningstips på digre plakater for de som gikk stavgang. I tillegg var det en lang strandpromenade gjennom byen, som gikk mellom strandliv, restauranter og butikker, så her var det noe for enhver smak.

Et hav av aktiviteter

Jeg hadde også ønske om å legge inn noen litt annerledes treningsaktiviteter denne gangen. Noen ganger er det lurt å komme litt ut av komfortsonen. Det var en haug å velge mellom – alt fra ziplining og dykking til parasailing etter en båt. Da noen av bekhtereverne inviterte meg med på padling i havkajakk, snorkling og rafting sa jeg ja med det samme.

Her så jeg at det var en stor fordel å være i en gruppe hvor man kjente noen. Det hadde selvfølgelig vært mulig for meg å melde meg på slike aktiviteter på egenhånd, men det var en trygghet å ha noen der. Vi backet hverandre opp, kom med gode tips og råd underveis og løftet motet til hverandre når det så litt håpløst ut.

Latter og glede

Ikke minst var det herlig å ha noen å le med! Folk med samme galgenhumor som meg, folk som forsto hvorfor jeg til slutt måtte ligge i havkajakken for i det hele tatt å komme fram til bestemmelsesstedet. Vi var flere som slet med betente og stive iliosakraledd, så det å sitte i kajakken ble en stor utfordring.

Vår definisjon av havkajakk var det forresten ikke. Dette var stødige plastkajakker man satt oppå/oppi. Ingen potensielle eskimoruller i sikte heldigvis. Siden den var såpass grunn fikk man en ugunstig bøy i hoftebøyerne, så for min del kjentes det ut som det var noen som konstant stakk kniver inn i dem.

Det tok derfor litt tid å finne riktig sittestilling. Noen endte med bena i kors, noen la bena på utsiden av kajakken og noen av oss ble liggende og padle, men da så vi jo ikke så mye. Mot slutten var det en som fant en litt mer gunstig stilling med føttene, men det fikk jeg ikke testet fordi vi var ferdige.

BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!

Flott opplevelse

Siden ingen av oss hadde padlet i kajakk før hadde jeg ønsket meg litt tips på forhånd om mulige sittestillinger. Det eneste vi fikk instruksjon om var hvordan vi skulle bruke padleåra. Nå ble man litt overlatt til seg selv utpå vannet med å finne ut av det.

Tre kajakker, en person liggende og padler

Til slutt måtte jeg ligge i havkajakken for i det hele tatt å komme fram til bestemmelsesstedet. Foto: Kayak Brela

Det hadde kanskje også vært greit å ikke padle så langt første gangen man var ute i en kajakk. Det krevde enorm viljestyrke å komme seg tilbake den siste biten, men underveis hadde vi alle fått en god bevegelighets- og styrketreningsøkt!

Og vi hadde det gøy! Latteren satt løst hele veien, selv om jeg nok var ganske amper til tider når bena mine ikke ville være med lenger. Og liker man vann var dette en flott opplevelse foruten disse smertene. Kajakken var enkel å styre og vannet var ikke for kaldt.

Kayak Brela, som arrangerte aktiviteten, hadde gode vester, tok bilder av oss underveis og fulgte opp om vi skulle trenge hjelp.

LES OGSÅ: Klimabehandling gir store helsegevinster

Snorkling

De hadde også lagt opp til at vi skulle snorkle, med dykkermaske og svømmeføtter. Dette var ganske uventet for oss, særlig at vi skulle gjøre det ved stranden vi hadde padlepause på. Som de revmatikerne vi er ba vi derfor pent om vi kunne lære snorklingen når vi kom tilbake til utgangspunktet istedenfor. Vi hadde nemlig ikke med ekstra skift og håndklær i kajakken, og av erfaring vet vi at det å sitte i vått badetøy hele veien hjem ville føre til en svært stivnet forsamling.

Også med snorklingen var det flere av oss som gikk et stykke utenfor komfortsonen. Noen hadde aldri brukt dykkermaske og snorkel før – inkludert meg. Jeg savnet litt tips og råd, annet enn at «det bare var å sprute vannet ut av snorkelen om det kom inn i munnen». Det å puste med snorkel er noe helt annet enn å puste vanlig, men etter litt øvelse gikk det ganske greit. Jeg skulle gjerne hatt litt bedre tid til å leke litt rundt når jeg endelig hadde fått teken på det, men da hadde jeg vært så lenge i vannet at jeg begynte å bli kald.

Dame sitter i vann med dykkermaske og snorkel

Etter litt øvelse fikk jeg teken på snorklingen. Foto: Bjørg Aakre

Den største utfordringen var at det skulle tas undervannsbilder av alle, og da måtte man jo helt under – og lage ablegøyer samtidig. For meg som akkurat hadde lært å puste i en snorkel var det mer enn nok å bare komme seg helt under vann, men jeg fikk det til til slutt og det var en morsom opplevelse.

Rafting

Og så var det tid for rafting! Jeg ble forsikret om at det ikke var i nærhetene av Sjoa-stryk vi skulle ned, likevel var jeg litt småkvalm og lurte på om jeg var helt ved mine fulle fem. Dette var i hvert fall noe helt utenfor komfortsonen min. Vi skulle rafte ned en del av elven Cetina, som er den nest største elven i området, og en viktig drikkevannskilde. Sist jeg var på denne elven tok vi en hyggelig båttur oppover. Nå skulle vi nedover.

Slap Rafting hadde sikkerhetsutstyret i orden. Hjelmer, vester, vårdrakter og sko. Vi fikk god plass, for vår flåte kunne egentlig romme åtte personer og vi var bare fem. Vel oppi båten fikk vi litt instruksjoner om padlingen og hvordan vi skulle ta kommandoer. Vi lo godt da vi fikk beskjed om å reagere raskt om føreren vår ropte at vi skulle sette oss ned i båten. Som bekhterevere er vel ikke det å komme seg raskt ut av en allerede ukomfortabel stilling særlig enkelt, men vi gjorde så godt vi kunne.

I elvestryk

Turen nedover elven var slett ikke voldsom. Det var noen små stryk her og der og ett som var på cirka halvannen meter. Det eneste stedet det var litt mer voldsomt fikk vi ikke lov å være med, for føreren mente det ikke var sikkert for oss amatører. Da gikk vi langsmed elven og møtte ham og flåten vår litt lenger nede. Føreren vår fortalte fabler om anakondaer, krokodiller og elvemonstre, men vi gjennomskuet skrønene hans med det samme. Det eneste dyrelivet vi kunne se var noen andefugler, dykkere og regnbueørret.

5 personer i raftingflåte på vei ned eleven Cetin

Jeg hadde en idyllisk og morsom tur med Slap Rafting ned elven Cetina, sammen med Bjørg Aakre, Odd Mikkelsen, Hanne Schjerverud og Jan Halvard Relbe-Moe. Foto: Privat

Det meste av turen var i rolig tempo og vi var alene på elven denne søndagen. Vanligvis er det mange raftingflåter ute, men så sent på sesongen kunne vi nyte ferden gjennom den grønne dalen alene. Vi syntes kanskje det var vel sakte til tider og ville gjerne ha padlet litt på, men det var faktisk ganske deilig å bare la elven føre oss nedover og nyte stillheten og naturen rundt oss.

Også her satt latteren løst, for det det var jo tross alt en haug med stive og vonde knokler om bord. Det var nærmest umulig å rigge seg til i en komfortabel stilling. Bena våre måtte festes under stramme tau i bunnen av båten, så vi ikke falt ut, og så var det disse hoftebøyerne som ikke alltid er like samarbeidsvillige.

For min del ble det svært anstrengende å sitte på den måten i 2,5 timer nedover de åtte kilometerne, så jeg fikk en kraftig reaksjon etterpå. Men jeg er utrolig glad for å ha fått med meg opplevelsen, for det var en flott tur og et minne for livet.

Best å bo i nærheten

Biokovka Helsesenter ligger i samme bygg som Biokovka Hotell. Det var ikke plass til meg i dette herberget, så jeg ble booket inn i en studioleilighet de første dagene. Jeg visste fra før at det var lurt å bo i nærheten av behandlingssenteret, og leiligheten lå bare en bakke ovenfor.

Agava apartments hadde nesten alt det jeg trengte, gode senger, det var rent og pent og lekkert interiør. Det var deilig å kunne lage seg en kopp te på morgenen, krølle seg sammen i sofaen og lese en bok før man la seg for kvelden og spise frokost på egen usjenert balkong.

Jeg savnet imidlertid en vannkoker, så jeg hadde sluppet å brenne meg på kjelen hver morgen. Og så ble jeg ikke helt klok på det elektroniske systemet for å fortelle vaskepersonalet om man ikke ville forstyrres, eller om rommet kunne vaskes. Det var ingen instruksjoner eller informasjon om noe som helst på rommet.

Havutsikt

Matbutikken lå i første etasje i samme bygg, men skulle man ha brødvarer måtte man gå et stykke for å få ferskt fra bakeriet på morgenen. Det ble derfor til at jeg kjøpte med meg det på veien hjem om kvelden. Utenfor var det en ganske trafikkert vei. Skulle jeg ha balkongdøren åpen måtte jeg bruke sov i ro, for det kom også søppelbiler og varer til butikken under ganske tidlig på morgenen. Likevel var det ikke så plagsomt og jeg nøt tiden i leiligheten med utsikt til sjøen over hustakene.

Når jeg skulle ha behandlinger ble det litt for langt å gå opp til leiligheten mellom øktene, så jeg måtte passe på å ta med alt jeg trengte for treningsdagen. Det ble en del dødtid mellom de ulike behandlingene, men jeg brukte tiden til å bli kjent med folk og nyte litt sol på terrassen til senteret.

Flytting

Etter fem dager flyttet jeg til et hotell nede på strandpromenaden. Jeg visste at det ikke var ledige rom med havutsikt på Maritimo Boutique hotel, men at jeg skulle få parkutsikt. Jeg regnet med at det betydde utsikt til trafikkert vei med trær langs, men der tok jeg feil! Rommet mitt vendte ut mot kortsiden av hotellet og jeg så ut i en trivelig liten parkhage, uten en eneste bil. Og lente jeg meg bare noen få centimeter utenfor balkongrekkverket lå sjøen der og glitret mot meg.

Rommet mitt var enkelt, men lekkert dekorert. Sengene var gode å sove i, alt så nyoppusset ut og det var rent over alt. I tillegg var det dusjkabinett på badet, så jeg slapp å komme meg ut og inn av et badekar hver gang jeg skulle dusje. For meg så dette langt finere ut enn de tre stjernene de hadde på hotellfasaden.

Det tok meg bare tre minutter å gå fra helsesenteret til hotellet, så da rakk jeg også tilbake for en liten hvil og fikk skiftet til badetøy før bassengtreningen. Etter dagens siste økt var det bare å slenge fra seg treningstøyet på rommet og slentre over promenaden og ned på stranda om det var vær til det.

Nesten som hjemme

Alle de ansatte ved hotellet var svært hyggelige og gjorde sitt beste for at jeg skulle ha det bra. De ville høre om opplevelsene mine, bekymret seg da jeg ble syk noen dager og gledet seg over å se meg på beina igjen. Det føltes nesten som å være hjemme.

Solnedgang i havet

Hver kveld kunne jeg nyte solnedgangen mens jeg spiste middag på strandpromenaden. Foto: Trine Dahl-Johansen

De serverte en flott inkludert frokost, hvor jeg kunne ønske meg både eggerøre og omelett i tillegg til buffeten med diverse pålegg, kornblandinger, frukt og brødvarer. Det var også noe helt spesielt å sitte nesten helt nede på stranden med tekoppen om morgenen og se dagen starte. Restauranten på Maritimo holdt en svært god standard og hadde flere av de norske som spisegjester flere ganger under oppholdet.

Behagelig prisnivå

Det var greit og enkelt å finne gode måltider, selv om det de siste dagene begynte å bli mange stengte restauranter i nærheten av der jeg bodde. Som nordmann slet jeg litt med at porsjonene som serveres er ekstremt store. Det å ta en liten salat til lunsj innebar et digert måltid, det var ikke mulig å finne en baguette i farta, som vi er vant til.

Kroatene er glade i mat og du får store porsjoner, gjerne med velsmakende kjøtt eller fisk. Landets matkultur i denne regionen er også mye inspirert av det italienske kjøkkenet, så du finner lekre pizzaer og smakfulle pastaretter nesten over alt i denne byen. Og selvfølgelig er de gode på søte kaker, pannekaker og gelato (iskrem) til dessert!

Prisnivået er behagelig for oss nordmenn og langt lavere enn i andre middelhavsland. En middag på restaurant koster fra 50 kroner og oppover, mens en flaske vin koster fra 60 kroner, alt etter hvor man går. De dyreste kjøtt- og fiskerettene kostet rundt 150 kroner.

Oppsummering

Min erfaring er at det går helt fint å reise alene på rehabilitering, men jeg så at det var svært kjærkomment med noen flere jeg kunne tilbringe tid med om jeg ønsket det. Jeg liker litt alenetid og hadde med både kryssord, lesestoff og lydbøker, men denne gangen benyttet jeg de ikke så mye. Jeg er jo ganske sosial av meg og snakket med dem jeg møtte underveis. Det ble flere hyggelige samtaler, både under lunsj og kveldsturer, fordi jeg inviterte de jeg møtte til bordet mitt, eller tok meg tid til å stoppe.

Det var særlig hyggelig å kunne spise sammen med noen og ha noen å gjøre aktiviteter og utflukter med. Jeg kunne fint ha meldt meg på aktivitetene alene også, men det blir en helt egen stemning når man er flere med den samme bakgrunnen og språket.

Ikke minst var det betryggende at noen savnet meg om jeg ikke kom på en trening, eller de ikke hadde sett meg på en stund. Det var også godt å se at mange knyttet bånd, tok vare på hverandre og delte opplevelser, selv om de ikke kjente hverandre fra før.

Interessekonflikt: Artikkelforfatteren kjenner reisearrangøren fra tidligere styrearbeid underlagt Bekhterevforeningen Oslo og omegn.

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – BLFAST LESER AV SPONDYLITTEN!