Tanker – Se meg…

Jeg følger datteren min på skolen. Hun løper bort til venninnene sine som er ute og leker, og jeg blir stående og betrakte dem en stund før jeg skal videre. Jentene synger klappeleker av full hals. De ler frydefullt mens de synger: Se meg, ta meg, si at du vil ha meg. En to tre!

Det er om å gjøre å bli valgt. Den lille jenten min smiler fra øre til øre. Det ble henne denne gangen! Så klapper og synger de videre. De andre jentene venter i spenning.
Det er viktig å bli sett. Vi er alle opptatt av å bli valgt. Ikke minst ønsket.

LES OGSÅ: Nye muligheter for å få diagnosen spondyloartritt

For oss mennesker er ikke dette alltid like lett hvis selvfølelsen får seg en kakk. Jeg har en kronisk sykdom og for meg går det litt opp og ned med selvtilliten. Denne dagen føler jeg meg utenfor og nedfor fordi jeg har smerter, halter, og tenker at alle kan se at jeg har det vondt når jeg går. Føler meg bare som en sykdom, ikke som et menneske.

Noen ganger blir slike dårlige perioder lengre enn andre, jeg må ha krykker, eller jeg kommer meg ikke ut på de aktivitetene jeg har lyst til. Det får meg til å føle meg sårbar. Ekstra redd for å ikke mestre familieliv, jobb eller sosiale fornøyelser. Jeg vil på mange måter gjemme meg bort, men samtidig bli sett!

LES OGSÅ: Champions of the world!

Småjentene ler og fryder seg. For dem er det bare en lek. Men desto like viktig å bli sett, valgt og ønsket. Jeg står og tenker på det jobbintervjuet jeg skal på. Jeg gruer meg. For meg er det blodig alvor. Jeg må fortelle sjefen hvorfor jeg bare kan jobbe deltid. Vil de ha meg likevel, selv om jeg har bekhterev og ikke kan jobbe fullt? Blir de skeptiske når de hører ordet ufør, og ser at jeg beveger meg dårlig? Vil de heller velge en annen, en som er «frisk»?
Se meg, ta meg, si at du vil ha meg!
Jeg synger den for meg selv. Det må gå bra! Jeg vil så gjerne ha denne jobben. Det er viktig for meg.

Jeg må fokusere på den jeg er og alt jeg har lært og erfart. Jeg er ikke sykdommen min. Jeg er meg, med en sykdom på lasset. Jeg er verdifull og har like gode kunnskaper som alle de andre kandidatene.
Jeg sitter foran sjefen og vil helst løpe langt vekk. Men jeg blir. Jeg forteller om utdannelse og tidligere arbeidserfaring. Han spør meg om hvor mye jeg kan jobbe og jeg svarer så godt jeg kan. Jeg forklarer om sykdommen min og tenker at nå er sikkert sjansene mine dårligere enn de andre kandidatene.
Hjertet mitt banker fortere og fortere, mens sjefen sitter tankefullt og noterer. Nå kommer det, tenker jeg. Han vil sikkert ikke ha meg, han vil nok heller ha noen andre, som ikke er…
Men så hører jeg sangen, den har brent seg fast i tankene mine og stopper alle de negative tankene. Jeg synger den inni meg, håper, ønsker… Si at du vil ha meg!

LESOGSÅ: Nytt fokus for fysioterapi og spondyloartritt

Jeg ser at du har mye god og relevant erfaring. Vi vil gjerne ha deg her, du er veldig godt kvalifisert. Og du, ikke tenk på det med deltid og uførhet. Vi vil ha deg selv om du bare kan jobbe en viss prosent. Vi har allerede en i staben som er delvis ufør. Det fungerer veldig bra.
Han så meg! Meg, og ikke bare sykdommen min! Han så den jeg er, med mine kvaliteter og egenskaper. Alt jeg har innvendig! Han valgte meg, framfor andre som er «friske». Og ikke minst, han sa at de ville ha meg, uansett.

Se meg, ta meg, si at du vil ha meg. En, to tre!

Lill Due


Lill Due er frilansskribent for Spondylitten (Bekhterever’n) og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen Bekhterevforening. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

STØTT OSS I VÅRT FRIVILLIGE ARBEID! Bli fast leser av Spondylitten for 200 kroner i året!