Kvinne i ballettposisjon med oppslått paraply

Skriveglede hjelper andre

Treningen og disiplinen hun lærte som ballerina har hjulpet Lill Due til bedre livskvalitet.

– Man må finne nye veier og andre måter å gjøre ting på, samtidig som man er tro mot seg selv, sier hun.

Tekst: Trine Dahl-Johansen

I 2011 vant Lill Due fra Bergen Stene-prisen for sine skriverier, som foreløpig den eneste fra Norge gjennom prisens mer enn 40 år lange historie. Hun skrev et inspirerende essay om hvordan hennes liv som ballerina brått ble endret da hun fikk bekhterev, og hvordan trening hadde forbedret hennes liv med revmatisk sykdom. Det gjorde inntrykk på juryen.

Når ut til tusener

Det gjorde også inntrykk på oss i Spondylitten, så vi fikk henne til å fortelle litt om livet sitt rett etter at hun fikk prisen. Skrivegleden har hun hatt lenge, og etter at hun vant prisen skjønte hun at hennes tanker rundt det å leve med en revmatisk sykdom kunne være til hjelp for mange.

Hun begynte derfor å skrive for bladet vårt, og har de siste årene hatt sin egen spalte, kalt Tanker. Fortellingene hennes treffer mange midt i hjertet, og er noen av de mest leste og artiklene på nettsiden vår.

Vi har derfor funnet fram det gamle intervjuet med henne, så nye lesere kan bli bedre kjent med den skriveglade bekhtereveren.

LES VINNERESSAYET HENNES HER

Underviser

Hun er nå 43 år og mor til Henrik (19), August (12) og Juni (10). Trebarnsmoren fikk diagnosen Bekhterevs sykdom da hun var 19 år. Flere i nærmeste familie har sykdommen, så da hun plutselig ikke kunne utføre alle ballettøvelsene, fikk hun en mistanke. Legene hadde derimot mange andre teorier. De mente det var lumbago, væskeansamling i leddene etc.

Mor og datter gjør ballettposisjoner

Lill ser at datteren Juni også elsker dansen. Her er de to i «arabesque»-posisjon. Foto: Privat

Hun er utdannet lærer og jobbet lenge deltid ved Folkeuniversitetet i Bergen. Der underviser hun utlendinger, som kommer for å jobbe hos Statoil, i norsk. De siste fem årene har hun jobbet som norsklærer for innvandrere på Hero Kompetanse.

Vanskelig å takle

Det var tilfeldig at Lill deltok i essaykonkurransen. Hun hadde akkurat meldt seg inn i sin lokale bekhterevforening.

– Jeg hadde skjøvet dette unna veldig lenge fordi det var vanskelig å takle at jeg hadde fått denne sykdommen. Jeg måtte jobbe i mange år med å akseptere den. En venninne av meg er utdannet psykolog og hun brukte vel to år på å bare overtale meg til å gå til en psykolog for å bearbeide det. Jeg havnet hos en veldig dyktig psykolog som har hjulpet meg enormt. Nå har jeg fått bedre selvinnsikt og har akseptert at jeg har bekhterev. Jeg er jo fortsatt meg, selv om det er lett å glemme det når man får en slik diagnose.

LES OGSÅ: Tanker – Champions of the World!

Overrasket

Noe av det første hun leste om i medlemsbladet var konkurransen.

– Jeg er glad i å skrive og satte meg ned med det samme. Tittelen med trening inspirerte meg. Å leve med smerter er ikke enkelt, men samtidig må man trene for å kunne leve så normalt som mulig. Jeg har trent hele veien, selv om det har vært smertefullt. Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle vinne, så jeg ble veldig overrasket da jeg fikk beskjed om at jeg var vinneren i Norge. Enda mer overrasket ble jeg da jeg vant blant alle bidragene i hele Europa!

Nye veier

Ved siden av deltidsjobben som norsklærer driver hun også med et skriveprosjekt.

– Jeg er interessert i teater, ballett og skuespill og har vokst opp i en kunstnerfamilie. Både faren og broren min er skuespillere. I utgangspunktet er skriveprosjektet mitt formet som en roman, men broren min har ønske om å gjøre det om til et manus. Det handler om en ballerina som ikke kan danse mer og om at man må finne nye veier og andre måter å gjøre ting på – samtidig som man er tro mot seg selv.

LES OGSÅ: Slik får du 2000 kroner til småhjelpemidler

Pilates

Trening har vært veien tilbake til en bedre hverdag for Lill.

– Formen min har vært veldig opp og ned og i en periode var jeg veldig fortvilet. Hoftene gjorde veldig vondt, men det var ikke noe galt med protesene. De satt helt fint, ingenting var løsnet og jeg hadde de beste medisinene. Jeg begynte å trene enda mer i basseng og startet med pilates i en åpen treningsgruppe. Med den treningsformen må man være tålmodig, for det går sakte framover. I begynnelsen var det litt vanskelig, for de andre fikk jo til alt, mens det var mange bevegelser jeg ikke kunne gjøre på grunn av hofteprotesene. Litt etter litt merket jeg at det hjalp.

Triumferende følelse

Lill forklarer at pilates er en god treningsform for bekhterevere, fordi man får sterk mage og rygg, balansen blir bedre og gradvis blir man mykere. Treningen er også skånsom for kroppen.

– Man må ikke sammenligne seg med de andre. Da vil man føle seg mislykket. For meg var det en triumferende følelse å få til de ulike øvelsene. Jeg tenkte inni meg at de andre skulle visst at jeg har to kunstige hofter og likevel klarer det like godt som dem. Det er små skritt om gangen, men det er deilig å føle at det hjelper – og at jeg klarer det til tross for protesene.

Ung kvinne som gjør ballettøvelser

Tåspisskoene og dansen var alltid med, uansett hvor Lill dro. Foto: Privat

LES OGSÅ: Fatigue blir bedre når du anstrenger deg

Danser fortsatt

– Jeg har alltid hatt balletten og det jeg lærte der. Man får en utrolig kroppsbeherskelse og blir veldig glad i kroppen sin. Alt jeg gjorde da jeg var yngre var inspirert av dansingen og tåspisskoene var alltid med – uansett hvor jeg dro. Når jeg danset glemte jeg alt rundt meg og var i en egen verden. Det var veldig vondt å takle at jeg ikke kunne danse mer, men inni meg danser jeg fortsatt. Og jeg bruker det jeg lærte i balletten om at man ikke skal gi opp til tross for smertene. I ballett skal man jo ikke vise at man har vondt, men man skal smile og få det til å se lett ut. Så man ble vant til å takle utfordringer og smerte.

Beholde lidenskapen

Lill har stor tro på at det er viktig å ikke gi opp.

– Du må fortsette og beholde lidenskapen! Jeg kan ikke utføre profesjonell ballett lenger, men har det fortsatt inni meg. Så jeg ser ballettforestillinger og datteren min liker å danse. Jeg pusher henne ikke, men ser at hun virkelig elsker å danse ballett og at hun har det i seg. Det gir meg masse å kunne la henne oppleve det samme som jeg gjorde.

Her kan du lese vinnerbidraget: Hvordan trening forbedrer mitt liv med revmatisk sykdom

––

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter i dag som leder av Bergen bekhterevforening.

Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!

Dette er Stene-prisen

Det er EULAR (European League Against Rheumatism) som arrangerer essaykonkurransen hvert år. Stene-prisen, eller «Stene Prize» som den heter på engelsk, ble opprettet i 1975 og har fått navn etter Edgar Stene, en av stifterne av Norsk Revmatikerforbund.

  • Konkurransen utlyses hver høst og man får oppgitt et tema man skal skrive om. Prisen Lill Due vant i 2011 var 2000 euro, samt reise til den årlige EULAR-kongressen med deltagelse på åpningsseremoni og gallamiddag. I dag er det tre vinnere, hvor hovedpremien er på 1000 euro, nummer to får 700 euro og tredjeplassen får 300 euro.
  • Alle med muskel- og skjelettlidelser kan delta i konkurransen, men personer som jobber innenfor revmatologi er ekskludert.
  • Essayet må ikke være på mer enn to maskinskrevne sider. Man skriver på norsk og sender bidragene via sin nasjonale pasientorganisasjon, som velger ut et bidrag som sendes videre til den internasjonale konkurransen. Da får man hjelp til å oversette teksten.

Kilde: EULAR.org