Hånden til sykepleier har piller og et glass vann og gir til gammel dame i en seng

Smertebehandling ved demenssykdom

Hva slags smertebehandling vil personer med spondyloartritter få om de utvikler en demenssykdom? For å få god livskvalitet bør det legges til rette for tverrfaglig behandling og oppfølging for begge lidelsene.

Tekst: Trine Dahl-Johansen

Mange med demens lider i dyp smerte, men klarer ikke fortelle hva som plager dem. I gjennomsnitt lever personer med demens mellom åtte og ni år med sin diagnose, inkludert perioden før de fikk diagnosen, ifølge REDIC-rapporten. Den ble publisert i fjor høst. I de årene de skal leve med sin demenssykdom trenger de omsorg og medisinsk behandling, slik at tilværelsen ikke blir full av lidelse.

LES OGSÅ: Frosken i halsen – en dement bekhterevers historie

Tidlig kartlegging

Norges befolkning blir eldre og eldre. Man regner med at rundt 40 prosent av de over 90 år har en demensdiagnose. Dette er et stort folkehelseproblem som vil kreve tilrettelagt behandling for en stor gruppe mennesker.

Demens er en kronisk sykdom i seg selv. Dersom man er revmatiker i tillegg vil man trenge behandling og tilrettelegging for begge lidelsene. Dette vil imidlertid kreve tverrfaglig kunnskap. På den måten kan man sørge for så god livskvalitet som mulig, de årene man skal leve med demenssykdommen. Det er viktig å starte kartlegging tidlig – før man blir så dårlig at man havner på et sykehjem.

Se hele personen

Det finnes metoder i geriatrien som har fokus på personsentrert omsorg. Der legger man vekt på at personen har verdi, uavhengig av alder eller kognitive ressurser. Man skal få individuelt tilrettelagt omsorg og det skal tas hensyn til perspektivet til personen med demens. I tillegg skal det skapes et sosialt miljø der personen med demens er en del av fellesskapet.

Når man vet mer om det livet personen har levd, er det lettere å se hele personen og ikke bare sykdommen. Omsorgen handler om miljøtilrettelegging, slik at deltageren kan bruke egne ressurser. Man er fortsatt seg selv som person, men man har fått sykdommen demens.

– Vi ønsker at dette skal være en arbeidsmetode som man begynner med allerede på dagsentra og for de som har tilbud om dagaktiviteter i kommunen. Det bør bli implementert som et arbeidsverktøy alle steder, sier Heidi Karsrud Nordal.

LES OGSÅ: Tanker – Se meg…

LEV VEL med demens

Hun jobber som prosjektleder i Bydel Nordre Aker i Oslo. Byrådsavdelingen for eldre, helse og sosiale tjenester har i byrådens sak 41/2014 utpekt Bydel Nordre Aker som pilot for utvikling av alders- og demensvennlige tiltak. Overordnet mål er at vellykkede tiltak i Bydel Nordre Aker skal inngå i en framtidig Oslo-modell for en alders- og demensvennlig by. Deler av piloten er basert på WHOs definisjon om et inkluderende og tilgjengelig urbant miljø som fremmer aktiv aldring.

Foto av Heidi K. Nordal

Heidi K. Nordal jobber for å gjøre Oslo til en by som er alders- og demensvennlig. Foto: Kristin Tufte Haga/Nordre Aker Budstikke

Bydelen skal være pilot og i løpet av to år vise vei for hvordan man best kan ta vare på de eldre i framtiden. Bakgrunnen er blant annet kommunens demensplan «LEV VEL med demens i Oslo».

En del av prosjektet er samarbeidsavtale mellom bydel Nordre Aker og Nasjonalforeningen for folkehelsen om å bli et mer demensvennlig samfunn, om å tilrettelegge lokalmiljøet slik at også personer med demens lettere kan delta i vanlige hverdagsaktiviteter.

Personalet må skoleres

– Informasjonen som kartlegges må følge deltagerne hele livet. Det er en utfordring for mange at de har grunnleggende lidelser i tillegg til den kognitive svikten. Om de havner på sykehjem skal deres historie være så godt beskrevet at man kan sette i gang med individuelle tiltak. Det er også viktig å oppnå samspill med pårørende og det øvrige nettverket, sier hun og legger til:

– Folk skal være deltagere i eget liv, selv om de delvis ikke har språk, men det finnes noen kritiske soner, som de deltagerne som ikke har et godt nettverk rundt seg. Vi må derfor sørge for å skolere ansatte i personsentrert omsorg og ta enkeltpersoner på alvor. Vi må individualisere og sette kunnskapen vi har om personen i system, så denne kompetansen ikke forsvinner om vedkommende flytter på seg i systemet. Jeg tror vi får en mindre arbeidskrevende helsetjeneste om vi bruker denne metoden, men den må settes i system slik at alle i helsetjenestene får denne kompetansen, sier Nordal.

LES OGSÅ: Å være pårørende til en dement

Samhandling med fastlegen

– Vi har så vidt begynt å se på utfordringen for de med demens og kognitive svekkelser, som i tillegg har hatt andre lidelser i mange år. Hvordan tar vi godt vare på dem? Her må samhandling med fastlegen inn. Hvem følger opp og hvem sjekker at medisiner passer sammen? Det må være en dialog med hjemmetjenesten og fastlegen for de som bor hjemme, sier hun og legger til;

– Her jobber vi mot grunnleggende holdninger, moral og kultur, som er noe av det vanskeligste vi driver med. Men hva med den enkelte deltageren? Hver enkelt er et menneske like mye verdt som deg, så hvordan tenker du at dette mennesket skal ha det best mulig? sier prosjektlederen.

Atferdsproblemer

Det lever om lag 78 000 personer med demens i Norge, og antallet vil dobles i løpet av de neste 20 årene, melder Nasjonal Kompetansetjeneste for aldring og helse.

Halvparten av dagens pasienter er fordelt på 41 000 sykehjemsplasser. Grunnlaget for fastplass på sykehjem er ikke bare at pasienten er glemsom. Hovedgrunnen er at vedkommende forandrer sin personlighet.

Mer enn 90 prosent av pasientene med demens opplever atferdsproblemer, som angst, depresjon, er urolige og høyrøstet i løpet av sykdomsforløpet. De kan vandre rundt umotivert og opptre aggressivt. Vrangforestillinger, eller hallusinasjoner, er også vanlig.

LES OGSÅ: Sparker fra seg med Taekwon-Do

Krever innsikt og kunnskap

Personalet kan ofte ikke klandres for at de ikke oppfatter årsaken til atferdsproblemene. Det krever opplæring, innsikt og kunnskap for å håndtere demente pasienter. I dag mangler mange denne oppfølgingen. Hovedutfordringen er at typiske smertereaksjoner kan ligne på demensatferd. Dette fører til at pasienter får beroligende medikamenter istedenfor smertemedisin.

Pasienter med mild demens kan som regel si fra, men pasienter med moderat eller fremskredet demens er ofte innelåst i sin egen verden, ute av i stand til å beskrive sine plager.

Forskning viser at smerte som ikke blir behandlet øker atferdsproblemer. Pasienten blir enda mer aggressiv, deprimert, apatisk, og sover og spiser dårligere.

Smertestillende på sykehjem

Sårbare eldre med demens har tradisjonelt fått for lite smertelindring i norske sykehjem. En ny studie viser at bruken av smertestillende har økt betraktelig i tiåret etter 2000. Det skriver Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse i en artikkel på forskning.no.

Forekomsten av ubehandlede smerter har vært uakseptabelt høy på sykehjem ikke bare i Norge, men i Europa for øvrig. Studien viser at det har skjedd en klar endring på norske sykehjem i hvordan personalet lindrer smerte for eldre generelt og mennesker med demens spesielt.

Det studien ikke viser, er om det er de som har smerter som får smertestillende, eller om den behandlingen som er gitt virker. Økningen av smertestillende medikamenter er dermed ikke noen garanti for at de rette pasientene får den rette smertebehandlingen til rett tid. Forskerne er bekymret for at personer med demens oftere får mer ensidig behandling.

LES OGSÅ: Tanker – Hovedrollen i eget liv

Redd for bivirkninger

Den norske studien er omtalt i en lederartikkel i magasinet Age and Ageing. De skriver at det er flere grunner til at det har vært for lite behandling av vedvarende smerter for eldre. Eldre pasienter klager nok mindre fordi de vil være «flinke pasienter», eller fordi de har mange plager å klage over. Det kan være at de tenker at det å ha smerter er forventet når man blir gammel.

Mange eldre kan også ha problemer med å kommunisere til legen at de har vondt. Om personen har moderat til alvorlig demens vil de ha problemer med å rapportere egen smerte og kommuniserer gjennom uro, lyd, angst og nedstemthet. Da kan det også være vanskelig for legen å stille riktig diagnose og legen kvier seg kanskje for å gi medisiner som kan ha bivirkninger.

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – BLI LESER AV SPONDYLITTEN I DAG!