Tanker – Å bære mer enn sin egen vekt

Hun ser tilbake på en tid der livet fikk en brå vending. Det å få en kronisk, revmatisk diagnose kjentes som en tung byrde å ha hengende over seg. Hun lurte på hvordan hun skulle klare å bære en slik diagnose resten av livet.

Det er en varm og deilig sommerdag, og jeg er på tur med familien min. Vi har gått et stykke innover i skogen, der trærne står tett, og lager en kjærkommen skygge for solen. Jeg er svett og sliten av å gå i ulendt terreng, men samtidig kjenner jeg at det gjør godt å bevege seg. Jeg må trosse revmatiske smerter og stivhet, og kjenner meg litt sår for at jeg ikke er like lett på foten som de andre turgåerne på stien.

Jeg går videre, og tenker på belønningen som er å komme seg ut og oppleve den vakre naturen. Etter hvert som jeg går mykner jeg mer og mer opp i muskler og ledd, og humøret stiger ettersom jeg føler meg litt raskere til bens.

– Se på den store maurtuen! roper barna mine og løper nærmere for å se.

Vi setter oss for å ta en pust i bakken, og blir sittende å studere maurene i den store tuen.

Det yrende livet i maurtuen er fascinerende. De jobber, sliter, bærer enorme pinner og granbar, mye tyngre enn sin egen vekt, mye større enn seg selv.

– Hvordan klarer de å slepe med seg den store lasten? spør barna mine og ser forundret på meg, før blikket ledes tilbake til de sterke krabatene.

Et spørsmål jeg også alltid har stilt meg selv, og fremdeles står for meg som en gåte. Hvordan kan dette lille dyret ha en så tung bør, så tilsynelatende lett og enkelt? Hvordan kan den spinkle kroppen være så sterk, uten å knekke sammen av sin last, og fortsette sin ferd så målrettet? Uten å gi opp til tross for den tunge bagasjen?

Stor maurtue i skogen
– Se på den store maurtuen! roper barna mine. Foto: Trine Dahl-Johansen

LES OGSÅ: Mestring og aksept av kronisk sykdom

Jo mer jeg studerer maurene, dess mer imponert blir jeg over dens styrke. Hva er hemmeligheten bak kreftene som gjør at den bærer mer av det dobbelte av seg selv. Samtidig iakttar jeg alle menneskene som går forbi og hilser blidt, og tenker på at vi alle har en eller annen form for usynlig bagasje i sekken. Livet innebærer perioder som kan kjennes vanskelige å bære. Noen tyngre enn andre. Til tider lettere, andre ganger kan den virke så tung at det virker umulig å gå et eneste lite skritt. I løpet av livet vil vi nok alle trenge en maurs styrke.

Jeg ser tilbake på en tid der livet mitt fikk en brå vending. Da jeg som tenåring fikk plager med muskler og ledd kjentes det tungt og vondt, spesielt i den tiden det tok før jeg fikk en diagnose. Det kjentes fortvilende å ikke vite hvorfor kroppen min var plaget med smerter og stivhet, og jeg var konstant sliten. Hvert skritt føltes som bly, og det krevde mange krefter å komme seg av gårde. Videre.

Da jeg fikk en kronisk, revmatisk diagnose kjentes det først som en tung byrde å ha hengende over seg. Jeg hadde tusen spørsmål som var med på å øke vekten på mine skuldre. Spørsmål om sykdommen, hvordan den ville arte seg og hvilken behandling som kunne hjelpe på smertene. I tillegg stilte jeg meg spørsmål om hvordan jeg skulle klare å bære en slik diagnose resten av livet.

– Hvordan skal jeg mestre livet med smerter og stivhet? Vil jeg klare å studere, jobbe, få kjæreste, barn? tenkte jeg.

I en lang periode gikk jeg og bar på en vekt som kjentes tyngre enn meg selv. Det føltes som jeg hadde store stokker på ryggen, som skulle dras og slepes framover. Jeg visste ikke hvilken retning jeg skulle gå, og jeg navigerte meg selv i ukjent terreng. Og det som var ekstra tungt var at de største stokkene på ryggen var usynlig for andre mennesker. Til forskjell fra maurene. Der kan man se den imponerende tunge bagasjen de bærer på sin bittelille rygg. Ingen kunne se hvilke utfordringer jeg bar på. Selv om jeg gikk stivt, eller haltet av smerter, var den innvendige påkjenningen godt gjemt og vanskelig å få øye på. Både for meg selv, men spesielt for omverdenen. Fortvilelsen, sorgen over endrede kroppsfunksjoner, følelsen av å være annerledes. Slik last, som ikke er til å ta og føle på, og usynlig for det blotte øyet, er også vanskelig å ta tak i og behandle.

LES OGSÅ: Tanker – Engler i snøen

Men litt etter litt kjentes den tunge lasten lettere. Etter å ha fått en diagnose ble det gradvis enklere å leve med fysiske smerter, når jeg visste hva det kom av. Jeg fikk behandling for sykdommen, og betennelsene og sykdomsaktiviteten i kroppen ble forbedret. Jeg tilegnet meg kunnskap om sykdommen, og snakket med andre i samme situasjon. Jeg lærte meg å sette ord på følelser og tanker, og å dele det med andre.

I en lang periode gikk jeg og bar på en vekt som kjentes tyngre enn meg selv

Jeg opplevde å ha gode perioder med mindre smerter og stivhet, og jeg lærte meg å sette pris på dem. Å nyte alt det andre som fremdeles var en stor del av livet, som fremdeles var en større del av meg enn sykdom. Og det ga meg håp. Et håp om at framtiden skulle bli bra. At jeg skulle få til, klare, bære, finne fram – til tross for vekten som til tider presset meg i bakken.

Jeg må bare fortsette å gå, tenkte jeg. Selv om veien ble annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Men andre veier kan også føre til nye retninger og lede til noe godt, som man aldri tidligere skulle ha trodd.

Sakte, men sikkert, ble jeg sterkere. Modigere. Lasten er ikke lenger en stor byrde, selv om den fremdeles kan kjennes tung. Vi blir alle sterkere mens vi går og bærer på bagasjen vår. Gjennom å dra, hale, løfte, slite, så vokser vi. Både på utsiden og innsiden.  Bare man ikke gir opp, og fortsetter å prøve og navigere seg fram, er det utrolig hvordan man kan lære seg til å bære last som er tyngre enn seg selv. Akkurat slik som maurene i den store maurtuen foran meg.

Lill Due

——

Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med aksial spondyloartritt i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-20. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.

Kanskje du også liker disse: