Eldre dame som lener seg på en stokk

Tanker – Å beholde sin verdighet

Jeg fortalte henne ikke at jeg var lei av denne sykdommen, og at jeg følte meg trist og deprimert fordi jeg har fått nye ødeleggelser i ledd. At jeg ikke orket å se meg i speilet på vei inn i heisen, fordi jeg gikk så stygt.

Jeg har en filletante som jeg er like glad i som en bestemor. En skjønn dame som har vært som et familiemedlem i alle år. Jeg besøkte henne for en liten tid tilbake. Hun er 93 år, og har levd et langt liv på både godt og vondt.

Hun har alltid vært en flott dame, med leppestift og farget og krøllet hår. Selv om hun hadde stått hele dagen og laget mat og verdens beste kaker, viste hun ingen tegn til å være sliten, men møtte oss alltid med masse humor og kjærlighet. Hun så oss barna på en så god måte, og hun var alltid tilstede.

Jeg har alltid sett opp til henne fra jeg var liten jente, og det gjør jeg ennå. Etter at hun fylte 90 år, ble helsen dårligere og dårligere, men det satt langt inne hos henne å flytte på eldrehjem. Hun ville helst klare seg selv. Familien rundt henne utsatte det lengst mulig, men til slutt var det ikke forsvarlig for henne å bo hjemme lenger.

Denne siste gangen jeg besøkte henne på eldrehjemmet var litt annerledes enn de forrige. Hun var blitt så hvit i håret, ingen hadde tid til å hjelpe henne med å farge og krølle det lenger. Hun måtte bruke gåstol for hvert skritt. Det var vondt å se henne der inne på rommet sitt, alene, der pleierne bestemte alt for henne nå. Hva hun skulle ha på seg, eller hvilken mat hun skulle spise. Likevel, selv om hun var helt hvit i håret, syntes jeg ikke at hun så eldre ut, tvert imot. Jeg undret meg…

LES OGSÅ: Tanker – Nissen på lasset

– Har du vondt i foten din, du halter jo, spurte hun meg da jeg kom gående mot henne.

Jeg ville ikke beklage meg ovenfor henne, det var jo henne det var synd på, tenkte jeg, så jeg sa minst mulig om at jeg hadde mye bekhterevsmerter for tiden, som gjorde meg til en stiv og haltende stokk.

Jeg fortalte henne ikke at jeg var lei av denne sykdommen, og at jeg følte meg trist og deprimert fordi jeg har fått nye ødeleggelser i ledd. Det føltes som et nederlag å hente fram krykkene igjen. At jeg ikke visste hvordan jeg skulle trøste meg selv i forhold til det. At jeg ikke orket å se meg i speilet på vei inn i heisen, fordi jeg gikk så stygt.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule for henne at jeg hadde vondt. Jeg fortalte henne heller hvor godt hun så ut.

– Hvor gammel er jeg nå? spurte hun meg.

– Du er 93 år nå, sa jeg.

– Er jeg 93 år! Du store min. Jeg husker så lite nå for tiden. Men, du vet, sånn er det bare. Jeg kan ikke gjøre noe med det.

– Jeg skulle bakt en kake, hadde jeg visst at du kom, sa hun og smilte, akkurat som da jeg var liten.

– Hvor gammel er jeg nå? Gjentok hun. – Jeg husker ikke lenger…

– Du er 93 år. Men du holder deg godt, og du ser så fin ut! Sa jeg med blanke øyne.

– Jo, jeg er vel ikke så verst for å være en så gammel heks! sa hun med et lurt smil.

Så tøyset hun akkurat slik hun gjorde før, og hun sa klokt:

– Du vet, jeg er gjerne gammel utenpå, men jeg er den samme inni meg, jeg føler meg ung ennå. Selv om kroppen forandrer seg, så er jeg meg inni her ennå, akkurat som før.

LES OGSÅ: Blir du sett av de som behandler deg?

Hun hadde rett. Og da hun sa det, lyste det en slik verdighet av henne. Hun skjulte ingenting, slik jeg prøvde. For det er det jeg helst vil, skjule det, ikke snakke om det, late som ingenting. Men sykdommen er der likevel.

Og hun fortsatte:

– Du vet at du er en like flott dame selv om du halter og går med krykker. Husk det! Det viktigste er at du halter med verdighet.

Det var som om hun leste tankene mine, eller kanskje hun så det i øynene mine, at det var det jeg trengte å høre. Hun var tilstede, så meg, akkurat som da jeg var liten jente.

Til tross for sin sviktende hukommelse og hvite hår, så har hun en vidunderlig verdighet. Hun bærer sin glemsomhet med ære, og sin alderdom med respekt og aksept, uten å ønske eller å ville ha det slik.

Hun vil selvfølgelig være ung og sprek igjen, bake verdens beste kaker, bestemme over seg selv, men det kan hun ikke, og det har hun akseptert. Slik er det, og da må man gjøre det beste ut av det. Med respekt for seg selv. I enhver situasjon. Uansett hvor vanskelig, trist eller nedverdigende det enn måtte føles.

Før trodde jeg at aksept av sykdommen min betydde at jeg ønsket å ha det slik, så jeg kjempet imot alt jeg kunne. Jeg kunne ikke forstå at andre med kronisk sykdom kunne godta å leve slik, de hadde jo vondt!

Men gjennom min kloke filletante forsto jeg det på en ny måte. Det handler om å akseptere, uten å miste seg selv. Seg selv er man alltid, inni seg, selv om kroppen forandrer seg fysisk. Det har denne flotte damen bevist!

– Hvor mange år er jeg nå? undret hun igjen.

– Du er 93 år nå, svarte jeg varmt og gav henne en god klem.

Da jeg gikk derfra var jeg en god del klokere, og jeg kjente en stolthet inni meg.

– Jeg skal bære denne sykdommen på en bedre måte enn jeg har gjort før. Uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg var frisk og smertefri. Jeg skal ikke snakke så stygt til meg selv lenger! Sa jeg til meg selv.

Jeg hadde jo aldri tenkt eller snakket slik til andre som hadde vondt og gikk med krykker!

Og jeg så meg i speilet i heisen. Nikket og sa til meg selv at ja, jeg skal i det minste halte med verdighet! Jeg er ikke så verst med krykker heller!

Lill Due

————

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening.

Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!