En hånd som plukker en hvit stein på steinstrand

Tanker – Å finne hvite steiner

Steiner. Jeg har også en stein jeg vil kaste i vannet. Men hvor mye jeg enn prøver, så er den for tung. Den blir bare større og større, tyngre og tyngre…

En sen høstdag er jeg på tur med barna mine. Etter å ha gått gjennom noen koselige stier, nærmer vi oss sjøen, og vi stopper opp ved en liten vik. Barna mine vet at jeg ikke kan gå så lange turer på grunn av smertene i rygg og hofter, men de gleder seg over å stoppe opp og få tid til å leke.

Jeg setter meg ned, og prøver å overse det vonde. Søren og, tenker jeg, at jeg skulle bli verre akkurat i dag, nå når vi skal være ute og kose oss.

– Se mamma! Roper barna mine.

– Vi kaster steiner i sjøen!

De fryder seg over alle steinene som forsvinner ned i dypet.

Plopp!

LES OGSÅ: Tanker – Helt Ronaldo!

Steiner. Jeg har også en stein jeg vil kaste i vannet. Men hvor mye jeg enn prøver, så er den for tung. Den blir bare større og større, tyngre og tyngre. Noen ganger tenker jeg at hvis jeg kaster den i vannet blir det så store bølger rundt den at det blir for mye å tåle. Eller at den er så tung at den synker gjennom bunnen.

Den steinen jeg snakker om er en stein som ligger i hjertet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan den kom dit, eller når. Jeg har bare kjent den der, lenge. Men jeg har oversett den, forestilt meg at den vil forsvinne, bare jeg ikke tenker på den, bare jeg er flink, bare jeg er positiv, bare jeg…

Men steinen er der. Og den blir større og større. Tynger, gnager, verker. Det er en helt annen smerte enn de revmatiske smertene mine. De som man kjenner i kroppen. Slike smerter som man kan behandle med smertestillende, fysioterapi, trening, hvile.

Jeg vet at det det er mange med kroniske smerter som også sliter med depresjon, eller depressive tanker. Men ingen leger har noen gang spurt meg om jeg har andre smerter. Om jeg har smerter inni meg! Om jeg har en tung stein i hjertet mitt, som burde vært lettet. Og når ingen spør, er det ikke så lett å forstå det selv heller. Før den til slutt rommer så mye at det snart ikke er plass til noe annet.

– Mamma, her er en kjempe stor stein! Den var tung!

Jeg ser på den. Den minner om den steinen inni meg. Svart, kald, tung. Jeg vil ikke ha den der lenger. Jeg vil finne hvite steiner, små, vakre hvite steiner som fyller meg med glede! Hvor er de hvite steinene? Jeg ser utover viken. Det er mange store, mørke steiner. En del grå, mindre steiner.

LES OGSÅ: Fylte knippet sitt med nye nøkler og livsstyrke

– Mamma! Kan du hjelpe oss med å kaste den store steinen?

Jeg går bort til barna mine. De klarer den ikke alene. Jeg klarer den heller ikke alene. Min stein. Den er for stor og tung til det. Men om vi er flere, flere som bærer, flere som hjelper, kanskje den da blir lettere? Kanskje den da vil forsvinne i dypet? Synke, og bare legge seg på bunnen for alltid.

Noen steiner er for tunge til å løfte alene. Noen steiner, spesielt de svarte, må man få hjelp til å kaste. Først når man erkjenner det, forstår det, innrømmer det, da kan man prøve, og kanskje klare det!

PLASK!

Der gikk den store steinen i vannet! Vi klarte det. Sammen. Den synker, forsvinner, langt bort. Den ligger et annet sted nå, i et dyp der vi ikke finner den igjen.

Vi løfter armene våre over hodet, vi klarte det! Det føles lettende. Befriende!

– Se hva som lå under den store steinen, mamma!

Og der, i sporet av den store, kalde, svarte steinen, ligger en liten, vakker, hvit stein. Den lyser, skinner, som om den sier ta meg, ta meg! Bær meg med deg, overalt.

Jeg holder den hvite steinen i hånden min. Den er lett, glatt, lys. Jeg kjenner en glede stråle fra den. Den varmer. Jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes.

– Mamma, jeg vil finne alle de hvite steinene, jeg vil samle på dem!

Det vil jeg også. Jeg skal finne hvite steiner. De er egentlig overalt, bare man leter, ser. Jeg skal gjemme dem i hjertet mitt. Jeg tror at hvite steiner er fulle av håp, glede og godhet. Og hvis jeg samler mange nok, vil de kanskje hindre nye svarte steiner å vokse seg så store.

Lill Due

————

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge.

Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!