Tanker – ADIDAS fotballsko og drakt selges
– Jeg orker ikke se på den drakten mer. Når jeg ikke kan spille fotball lenger, hva er da vitsen? sier han med kvalt stemme, og tenker at han er ingenting uten den fotballen. Det er jo det som gjør at han er den han er.
– God jul! Hva fikk du? Hva gjør du? Skal vi treffes?
Det er romjul, og telefonen hans er full av meldinger på snap, og på instagram florerer det med bilder av alle de kule gavene alle har fått. Han la også ut julegaven sin, med en gang, på julaften. Han rev opp papiret på gaven, og der lå akkurat det han hadde ønsket seg! En flunkende ny, skinnende, svart fotballdrakt.
Adidas. Med de hvite stripene på siden, selvfølgelig Og skoene! Svarte fotballsko med de samme hvite stripene på tvers. Kult! Og knotter under. Store knotter, som tåler både grusbane og kunstgress. Yes!
Han gleder seg til å prøve dem. Gleder seg til å løpe rundt med ballen, og bare la beina føre den avgårde, og sparke, hardt, og score. Ikke rett i midten av mål, nei, han skal lure keeperen. Alle tror at det blir stang, men nei, ikke denne karen! Han skal skru den inn, oppe i høyre hjørne. High five!
Han elsker fotball. Det er livet hans. Det er det han driver med hver dag. På skolen, etter skolen. I helgene. Den følelsen, å redde ballen, score, takle, det er himmelsk. Og alle vennene hans spiller sammen med ham. De møtes, spiller, og etterpå sitter de på tribunene og bare snakker. Sammen. Han er liksom den morsomme i gjengen. Har alltid noe gøy på lur. Og hvis han står i mål, roper han en uventet spøk til tjommien sin, og da ler han sånn at han ikke klarer å score. Det er så gøy!
Fotballutstyret hans blir fort utslitt. Knottene på de forrige skoene var skikkelig nedslitt. Og det var hull på treningsbuksen, for han slenger seg ned på banen når han scorer. Sklir bortover på knærne. Moren sier at han ikke må gjøre det, at det blir så fort hull på klærne. Men han glemmer det, for han har det så gøy. Av og til gjør det litt vondt også. Men det går fort over, og så glemmer han det til neste gang. Sikkert bare musklene som bare må trenes enda mer.
LES OGSÅ: Skriveglede hjelper andre
Men det var før. Det er romjul. For noen dager siden var det julaften. Han hadde aldri trodd at ting kunne forandre seg så mye på en dag. Eller en natt. For han er ikke hjemme lenger. Natt til første juledag ble han innlagt på sykehus. Han tok nemlig et skikkelig gledeshopp og skled bortover stuegulvet på julaften, med fotballskoene i hånden. Da sa det klikk i lysken. Han kunne ikke reise seg. Kunne ikke sitte. Ligge. Gå. Stå. Ingenting. Hæ? Hva skjer, liksom?
Smertene ble bare verre og verre utover julekvelden, og tilslutt gjorde det så vondt at han måtte skrike, selv om det var veldig pinlig. Han måtte til legevakten. Faren bar ham ut i bilen. Han har sett det på TV, når stjerner som Ronaldo og Neymar blir skadet. Men da ser det bare litt tøft ut. Dette var ikke tøft. Det var grusomt. Vondt. Og litt flaut.
Han ble innlagt på sykehus. Heldigvis fikk han noe smertestillende, for det var så vondt at han kunne gjort hva som helst for å slippe. Virkelig hva som helst. Han kunne vasket doen på skolen, eller gjort tusenvis av lekser. Bare han kunne slippe den smerten. Bare han kunne få gå igjen. Bevege seg. Spille fotball. Aller helst det siste.
I løpet av romjulen har han tatt røntgen, MR, og blodprøver. Og smertene er der. Hele tiden. I lysken. Hoften. Og brer seg som lyn fra klar himmel når han prøver å bevege på seg. Han lurer på om han har gjort noe galt, siden han må oppleve dette. Og så tenker han på fotballskoene. Drakten. Han skulle vært ute nå, løpt. Scoret. Han banner inni seg. Banner høyt. Det er så urettferdig! Alle de andre sender snapper og legger ut bilder fra julecupen. Han hadde gledet seg sånn til den.
Legen ser på foreldrene hans. Så ser de alle på ham. Legen sier at de kan se noe i hofteleddet hans. Leddvæske. Betennelse. Og at blodprøvene viser tegn på revmatisk sykdom. Om noen i familien har spondyloartritt eller Bekhterevs sykdom?
Han har hørt noen av de ordene før. Onkelen hans, broren til faren, han har vondt i ryggen han! Helt stiv. Men han er skikkelig kul, da. Tuller alltid. Det virker som om han glemmer at han har vondt. Kanskje han er blitt vant til det. Onkelen har i alle fall hatt det så lenge han kan huske.
Legen forteller om sykdommen. Om smerter. Stivhet. Trening. Medisiner. Men akkurat nå orker han ikke å høre så mye om det. Det virker så skremmende. Uvirkelig. Føler seg bare teit. Han kjenner absolutt ingen på sin alder som har en sykdom.
Legen spør om han lurer på noe. Foreldrene spør om han har noen spørsmål. Ja, han har tusen, men her er ett av dem. Han viser dem annonsen han har laget. Han skal legge den ut på Finn.no.
Adidas fotballsko og drakt selges. Aldri brukt. Gutt 12 år.
– Hvor mye tror dere jeg får for denne? spør han.
– Jeg mener, siden jeg aldri kan spille fotball igjen. Jeg tenkte jeg kunne selge det. Dere som har gitt meg så fin gave, og så kan jeg ikke gå engang.
Han vil virke tøff, som om han ikke bryr seg, men det er umulig.
– Jeg orker ikke se på den drakten mer. Når jeg ikke kan spille fotball lenger, hva er da vitsen? sier han med kvalt stemme, og tenker at han er ingenting uten den fotballen. Det er jo det som gjør at han er den han er.
Så klarer han ikke å holde tilbake følelsene lenger. Han er både sint, bitter, og lei seg. Og litt flau, siden han er gutt og nesten tenåring. Er det greit å gråte da, egentlig? Han kommer sikkert aldri til å ha det gøy mer, aldri til å tøyse med vennene sine mer. Skal han bare ligge i en seng resten av livet?
Moren gir ham en god klem. Faren stryker han på kinnet. De har tårer de også. Legen klapper ham vennlig på skulderen og sier at livet ikke er over selv om han har en revmatisk sykdom. Legen gjentar det han sa tidligere, og denne gangen er det lettere å høre etter.
Han sier at han forstår redselen og bekymringen, at det ikke er så rart at han tenker sånn. Alt som er nytt er skremmende. Men det fins håp! Og gode medisiner. Riktig behandling. Legen forteller om andre gutter på hans alder, som kunne vende tilbake til fotball, til og med karate, slik som de gjorde tidligere, før de fikk spondyloartritt.
– Kanskje ikke akkurat i løpet av juleferien, sier legen. Men om litt tid, når vi har funnet de beste medisinene som passer til deg, så håper vi at du kan spille fotball igjen. Akkurat som vennene dine.
– Men onkel, da? Han kunne vel aldri spilt fotball?
Faren forteller om hvordan det var da onkel var ung. At det tok mye lengre tid å stille en riktig diagnose. At det ikke fantes så gode medisiner den gangen. Men det gjør det nå.
LES OGSÅ: Tilrettelegging av studier
– Det er bra du er vant til å trene, sier legen. Det er kjempeviktig at du holder deg i god form med denne sykdommen. Det hjelper. Jeg er sikker på at du kan trene igjen, og spille fotball. Men jeg kan ikke love at du ikke vil få smerter i framtiden. Det kan komme tilbake i perioder. Da må du kanskje ta det med ro, før du blir bedre igjen. Men vi skal hjelpe deg, på best mulig måte, slik at du kan leve et godt liv, og ha det gøy med vennene dine igjen. Og fotballen!
Han puster litt lettet ut. Det er kanskje ikke så lurt å selge det fotballutstyret likevel, i alle fall ikke ubrukt! Han bestemmer seg for å gjøre alt han kan for å bruke det, før det blir for lite. Han kan nesten ikke vente. Han sletter annonsen og bestemmer seg for å beholde drakten og skoene, fordi det er en del av ham. Det får ham til å huske hvem han er. For han er jo den samme uansett, og fotball vil alltid være livet hans, selv om ting kanskje blir litt annerledes.
– Jeg skal vise dem, alle sammen! tenker han, og ser for seg alle hullene han skal lage i fotballklærne. Moren kommer sikkert ikke til å klage, ikke nå. Og skoene, de skal bli så slitt at det ikke er flere knotter igjen under! Først da skal han lage en ny annonse, hvor det står;
Adidas fotballdrakt og sko selges – godt brukt! Gutt, snart 13 år!
Lill Due
————
Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) i over 20 år.
