En løvetann mellom flere steiner

Tanker – Gi meg en løvetann!

Den kommer tidlig om våren, og er en av de første blomstene som spretter opp etter en lang vinter.

Løvetannen.

Den blomstrer i grønne enger, tett i tett, og lyser opp markene med sine gule, smilende hoder. Sammen utgjør de et vakkert skue. Men noen av disse blomstene gror på de utroligste steder, i karrige, harde omgivelser. Noen løvetenner vokser opp gjennom asfalten, andre slår rot i en tørr gruskant.

Det er disse løvetennene jeg alltid fasineres over. Hvordan klarer de å trenge gjennom fjellsprekker og harde knauser? Hvordan kan en myk blomst løfte seg opp gjennom stein, overleve, og blomstre?

Den må ha en enorm livsglede. Og enda mer mot!

Ikke minst må løvetannen ha en sterk vilje der den karrer seg gjennom fjellsprekkene. Gir den opp når den møter motstand? Nei, den finner andre veier hvis det er blokkert. Det finnes alltid en ny passasje, et nytt sted, hvor den løfter, klemmer og presser seg opp! Det ser ut som at den alltid finner en ny mulighet til å blomstre, og det beundrer jeg den veldig for. Jeg tenker at jeg har noe å lære av den.

Eng full av løvetann

Foto: Ondrej Verzich/freeimages.com

At den ikke tørker ut der den står i steingrusen i veikanten, mens solen steker hele dagen?

At den ikke drukner, der den ensomt står på berget, mens regnet skyller ned hele den mørke natten?

Hvilken magisk kraft er det løvetannen lever av? Hvordan holder den ut?

Jeg tror løvetannen kjemper og er så sterk, fordi den ikke har noe annet valg. Hvis den ikke jobber og trosser, vil den visne. Derfor må den kjempe, både dag og natt. I tørken utnytter den hver lille dråpe som den tørst drikker fra en fuktig morgendugg på bladene sine. Og hvert glimt av en solstråle som treffer den suger den til seg og samler lyset opp. Sparer det til de mørke, regntunge netter, slik at den har krefter til å klore seg fast til den harde grunnen til de verste bygene er over.

Løvetannen gjør det umulige mulig, og blir til en vakker blomst, der andre blomster ikke orker å være.

Når jeg ser på de andre blomstene i engen, tenker jeg at de vokser og blomstrer uten store bekymringer. De spirer så lett opp fra det grønne gresset, de dufter så vakkert, de bare står der og koser seg hele våren og sommeren. Hvorfor kan noen blomster ha det så lekende lett, mens andre må slite? Hvordan klarer løvetannen å holde ut de vanskelige forholdene? Ønsker den heller å vokse og gro sammen med alle de vanlige blomstene, de som ikke møter denne stadige motstanden?

Kanskje det nettopp er denne motstanden som gjør løvetannen så sterk?

LES OGSÅ: En liten tur betyr mye

Det sies at løvetannen er et vanskelig ugress å bli kvitt. Selv med ugressmidler kan den vokse til en ny plante på kort tid.  En liten bit av en løvetannrot kan raskt spire til en ny plante. Og tramper du på en løvetann retter den seg raskt opp igjen, og blomstrer rakrygget videre! Ingen kan ta knekken på denne lille hardhausen, som lever der andre blomster hadde visnet og dødd for lengst.

Det som er så magisk, er at den etter all sin kamp og smerte, blomstrer så vakkert. Og den byr ikke bare på skjønnhet, men er proppfull av vitaminer og kan lege oss mennesker. Den kan blant annet kokes, drikkes, spises, eller legges som omslag. Den kan være svært så helsebringende, og virker styrkende. Ja, den virker styrkende på alle måter, tenker jeg.

Løvetannen har kjent smerten på kroppen. Den har klatret, presset, trosset. Og det er det man blir sterk av. Så sterk at man også kan hjelpe andre, i tillegg til seg selv.

Når man har overlevd smerter, og bekjempet harde knauser, lærer man seg en overlevelsesdyktighet. Man får et enormt mot av å tørre, og å ta sjanser på at nye veier åpner seg. Og når man må bruke alle sine krefter fra å bli innestengt i en mørk fjellsprekk, får man en sterk vilje til å vokse, blomstre, og komme seg ut i sollyset. Hver eneste dag.

Gi meg en løvetann!

For hver tåre jeg feller,

for hver smerte jeg mestrer.

Gi meg en løvetann.

For hver sti jeg tråkker,

for hvert fjell jeg bestiger.

Gi meg en løvetann.

En for hver eneste dag!

Lill Due

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

LES FLERE AV LILL DUES TANKER HER