Kvinne foran mørk port

Tanker – Gjennom porten

Etter at hun fikk en kronisk revmatisk sykdom synes hun alt virker så nytt og skremmende. Hun vet ikke hva som venter henne…

Den hvitmalte porten står på gløtt. Vakre blomster omringer den, og det grønne vårgresset dufter friskt. Hun kjenner varmen fra solen når hun legger hånden på dørporten. Hun stopper opp og nyter synet av de grønne engene som ligger utenfor hagen, og det åpne havet bakenfor er blankt og stille. «Alt» ligger der ute, det er bare å gå gjennom porten, og verden er foran hennes føtter.

Hun blir stående der, foran porten. Lenge. Hva er det som gjør at hun ikke går gjennom? Er det ikke bare å løpe barføtt ut i det duggfriske gresset og nyte livet? Kaste seg ut i framtiden og alt den har å by på? Føttene prøver å ta et skritt, men stopper. Vil så gjerne gå gjennom, men det er vanskelig. Da er det som om porten lukker seg, og når hun trekker i den sitter den fast. Hun rister lett i håndtaket, men porten vil ikke åpne seg.

Foto: Andykazie/Dreamstime.com

Hva er det som skjer? Tenker hun trist. Hun som hadde gledet seg til å gå ut. Hun som nærmest hadde løpt mot den for å være sikker på å komme igjennom. Det var jo så mye hun skulle rekke, gjøre, oppleve.

Mens hun står der, kjenner hun at solstrålene blekner, og skyggene legger seg over ansiktet hennes. Hun fryser mens hun lurer på hvordan verden er der ute ? Etter at hun fikk en kronisk revmatisk sykdom synes hun alt virker så nytt og skremmende. Hun vet ikke hva som venter henne. Etter at hun fikk smerter i kroppen og stivhet i leddene er dagene så forskjellige fra det hun er vant til. Hun vet ikke hva hun klarer lengre. Kroppen fungerer ikke på samme måte som den gjorde før. Smertene og sykdommen gjør henne redd for det ukjente, redd for framtiden, redd for porter på gløtt.

Med ett blir porten mørkere. De frodige blomstene ser ut til å ha visnet.

Vil de se på henne på en annen måte? Vil hun bli akseptert der ute? Vil hun oppleve tingene annerledes? Vil solstrålene som treffer henne forbli kalde? Vil det myke gresset stikke henne under føttene?

Hun vet ikke. Alt det kjente er så fremmed. Alt det nære så uvirkelig fjernt.

Før hun fikk sykdommen var det lettere. Hun kunne hoppe, danse, løpe, gjøre hva hun ville, når hun ville. Hun visste alltid hvor hun skulle gå, og hvordan hun skulle komme seg videre. Før var alle porter åpne.

Det rolige blå havet fylles med bølger. Alt det vakre som lå der ute, har hun mistet det ned på havets bunn? Er livet utenfor porten forsvunnet for henne for alltid? Kommer hun seg ikke ut? Hva skal det bli av henne på denne siden? Fortvilet rister hun i den stengte porten, og tenker at hvis hun bare åpner den så blir alt like fint som det var før. Før porten låste seg.

LES OGSÅ: Tanker – Å finne hvite steiner

Jeg nærmer meg henne, og legger varsomt en hånd over hennes. Holder den forsiktig i min, nok til at hun kjenner varmen, før jeg slipper den igjen. Jeg forteller henne at hun er den samme som før hun fikk sykdommen, og at både hun og verden utenfor porten fremdeles er like vakker.

Men hun må gjøre en del ting på en ny måte. Noen ganger på en helt annerledes måte. Det vil nok kreve mange krefter, men hun vil klare det, og det vil gjøre henne sterkere. Modigere. Rikere.

Gammel, dekorativ nøkkel

Foto: Pexels.com

Jeg vil så gjerne gi henne en nøkkel så hun kan gå gjennom den låste porten, eller bare åpne den for henne. Men jeg vet at hun må gjøre det selv.

Jeg forteller henne at hun må være tålmodig og fortsatt ha troen på seg selv. At hun skal klare det, til tross for en revmatisk sykdom. Hvis hun ser for seg at hun går gjennom porten med stolthet, og prøver, på sin egen, nye måte, skritt for skritt, da vil en gyllen nøkkel vokse i hånden hennes. Og når hun har gått gjennom den første, vil den neste føles lettere å komme gjennom, for nøkkelen former seg, og slipes til for hver gang den brukes.

Etter hvert vil hun se at den vil passe i alle portene hun møter. En dag vil hun oppdage at bølgene som skylte bort håpet og framtiden hennes har formet nye drømmer. Skapt andre muligheter. Og der, på de grønne engene, kan det til og med være at blomstene dufter enda bedre enn før, og gresset under føttene føles ekstra mykt å tråkke på.

Jeg vet dette, fordi jeg har vært der.

Gjennom porten.

Lill Due


Lill Due har lenge vært frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG BLI MEDLEM OG LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!

Del gjerne!
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •