Rød og hvit t-shirt med hjerter på

Tanker – Hjerter

Jeg gikk i byen en dag og gjorde unna noen ærend. Hentet nye medisiner på apoteket, og postet et brev til NAV. Med tunge skritt vandret jeg rundt, og tankene mine var ikke særlig vennlige. Jeg var sint på bekhterevsmertene som gjorde at jeg fikk vondt. Sår over at denne sykdommen var skyld i at jeg måtte sende brev til NAV. Jeg ville ikke identifisere meg med dette.

Samtidig følte jeg at folk glodde. De kastet et ekstra blikk ned på de haltende føttene mine. Det gjorde ekstra vondt, kanskje verre enn de fysiske smertene. Da jeg passerte et butikkvindu, observerte jeg speilbildet mitt. En observasjon basert på hard kritikk.

– Så stiv du er i nakken, det er jo så vidt du kan snu på hodet, sa jeg til meg selv.

Jeg så meg selv komme gående, og jeg kjente tårene presset på.

– JA, det er sånn du ser ut, det er sånn du beveger deg, sa jeg bittert.

LES OGSÅ: Frosken i halsen

Jeg kikket på de andre spretne unge jentene som spradet så lett og ledig forbi meg, de virket så lykkelige, så fornøyde med seg selv. Ingen halting, ingen stivhet, ingen smerter. I min selvforakt og selvmedlidenhet gikk jeg der og deppet, og ville vende meg bort fra de speilende vinduene.

Men akkurat da jeg skulle til å snu meg fikk jeg øye på noe i vinduet. På en vakker utstillingsdukke hang en rød topp med hvite hjerter på. Den fanget min interesse, som om jeg ble trukket mot den. Jeg ble stående å studere alle hjertene som fylte den fine, røde toppen. En uendelighet av små hjerter lyste mot meg.

Før jeg visste ordet av det stod jeg inne i prøverommet med hjertetoppen på. Akkurat min størrelse, bare en igjen. Jeg betraktet meg selv. Av hele mitt hjerte denne gangen.

Så fin du var, sa jeg nå. Så fin du var i den toppen. Jeg er jo glad i deg! Jeg kan ikke være sint på deg, jeg må elske deg, sa jeg til kroppen min.

Den røde fargen gjorde meg glad. Alle hjertene fylte meg med glede, og jeg innså at jeg trengte noen hjerter. Jeg kjøpte den og beholdt den på!

På veien hjem spaserte jeg med lettere skritt, mens jeg smilte til meg selv. Og folk smilte tilbake, jeg syntes jeg fikk mange vennlige blikk av de forbipasserende. Jeg var meg nå, og ikke bare sykdommen min. Jeg så forbi alt det som jeg mislikte så intenst for bare noen minutter siden. Jeg erkjente at det er bedre å gi seg selv kjærlighet enn hat. Elske det man har. Være seg selv.

– JA, det er sånn du ser ut, det er sånn du beveger deg, sa jeg til speilbildet mitt.

Men denne gangen sa jeg det med hjerter.

Lill Due

LES OGSÅ: Tanker – Etter vinternatten

Eventuelle boktips angående temaet: (disse bøkene har hjulpet meg)

«Elsk deg selv» av dr. Wayne W. Dyer

«Selvfølelse nå!» Av Mia Tørnblom

«Tenk deg glad» av David D. Burns

«Forstå dine følelser, bli venn med ditt indre» av Louise Minerva Frostgren

———

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening.

Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

STØTT OSS I VÅRT FRIVILLIGE ARBEID! Bli fast leser av Spondylitten for 200 kroner i året!