– T-skjorten av Frida Kahlo er en påminnelse om at jeg ikke må gi opp. At livet må leves ut ifra det beste man klarer, skriver Lill Due.

Jeg er på en kunstutstilling av Frida Kahlo. En meksikansk kunstner som maler fargerike bilder, mest selvportretter. Både realistiske og med sterk symbolikk på samme tid. Det som tydelig går igjen i de fleste maleriene hennes er smerte. Fridas smerte. Jeg leser om at hun som barn hadde sykdommen polio, noe som gjorde at den ene foten ble tynnere og kortere enn den andre, og hun hadde mye smerter. Som 18 åring, i 1925, var hun utsatt for en alvorlig trafikkulykke. Bussen hun tok sammen med kjæresten sin kolliderte, og hun brakk både ribbein, beina, og kragebeinet. Hun fikk også en jernstang gjennom bekkenet som ble knust. Hun gjennomgikk 32 operasjoner i håp om å bli bedre etter skaden, og brukte korsett for å holde ryggen oppe.

I sykesengen begynte hun å male, for å få tiden til å gå. Hun malte seg selv, sin egen smerte, tanker, frykt – og sine knuste drømmer. Det skulle vise seg at hun senere ikke kunne få barn på grunn av helsetilstanden. Hun prøvde gjentatte ganger å bære fram et barn, fordi ønsket var så stort, men hver gang endte det med ufrivillig abort. Til tross for kronisk smerte gjennom hele livet malte hun, og hadde etterhvert en rekke utstillinger. Hun ble til og med fraktet i sykesengen til en av utstillingene sine for å kunne delta. Hvordan i all verden klarte hun å takle all sin smerte, sine fysiske skader – og ikke minst den psykiske belastningen – og fortsette livet, samt bli en kjent kunstner?

LES OGSÅ: Hvordan har unge med revmatisme det egentlig?

Helt fra jeg fikk diagnosen ankyloserende spondylitt har jeg prøvd ulike måter å mestre sykdommen på. Det vil si, etter at jeg sluttet å benekte og fornekte. For i begynnelsen ville jeg hverken se eller høre noe om diagnosen. Jeg trodde kanskje det ville forsvinne hvis jeg ikke forholdt meg til det. Jeg var så ung, bare 19 år, da legene fortalte meg om sykdommen. Smerter, stivhet, ødeleggelser av ledd. Jeg skjøv det bort. Det var for mye, for tungt. Jeg ville bare bli bra igjen, og se framover.

På den tiden fantes det ikke like gode medisiner som finnes i dag, som kanskje kunne ha bremset sykdommen, eller redusert skader i leddene. Jeg var hardt angrepet av betennelse i begge hoftene. Jeg var i perioder lenket til sengen, og hadde vanskelig for å gå og å bevege meg. Jeg haltet, og etter flere år på krykker fikk jeg erstattet hoftene med totalproteser. To stenger av metall som erstatning for mitt eget skjelett.

Kronisk sykdom går ikke bort, uansett hvor mye jeg ignorerer den eller forbanner den. Symptomene kan bli bedre, til og med forsvinne, i alle fall i perioder. Den kan opptre med ulik grad av smerte, men diagnosen er der likevel. Og hvordan skal jeg takle det hvis, eller når, den blusser opp igjen?

Selv om jeg nå får god behandling mot sykdommen, som hjelper meg godt, er det perioder som også er dårlige. I begynnelsen, da jeg fornektet sykdommen, ble jeg uendelig glad i de gode periodene, og unektelig skuffet da symptomene vendte tilbake. Gang på gang. Jeg nøt livet og levde nesten som om jeg ikke hadde en sykdom når jeg hadde gode perioder.

Når sykdommen blusset opp igjen, gikk jeg rett i kjelleren. Jeg ville helst ikke snakke med noen om sykdommen heller, fordi jeg ikke selv hadde akseptert eller erkjent at den var der, at det var noe jeg måtte lære meg å leve med.

Jo mindre jeg delte, jo mer alene følte jeg meg med diagnosen. Jeg kjente ingen andre som hadde kronisk sykdom. Jeg gikk rundt og trodde jeg var den eneste unge kvinnen i verden som slet med smerter. Jeg er sikker på at mange rundt meg strever med ting, som kanskje er usynlig. Hadde jeg åpnet meg opp ville kanskje andre også delt noe med meg. For jeg tror ikke at noen er uten et lyte eller et problem av noe slag.

Jeg ser på maleriene til Frida Kahlo. Hun har delt sine innerste og mest personlige tanker og følelser. Kanskje dette hjalp henne til å komme gjennom livet med så mye smerter og lidelse. I perioder hadde hun det nok svært tøft. Jeg ser tårer i bildene hennes. Samtidig gir mange av bildene hennes uttrykk for livsglede. Jeg får inntrykk av at hun også levde. Hun giftet seg, ble skilt og gift på ny med samme mann. Hun hadde utstillinger, fester – og hun malte.

En ting som slår meg er at hun aldri ga opp. Hun må ha hatt en enorm styrke til å mestre livet sitt. Som om hun gjorde det beste ut av den situasjonen som var. Kanskje hun på et vis aksepterte situasjonen, selv om hun nok hadde et sterkt håp om å bli bedre, om å kunne få barn, om å kunne leve uten smerter.

LES OGSÅ: Tanker – Ett sted går grensen

Etter at jeg begynte å skrive om meg selv, og dele mine tanker, erfaringer og følelser om min diagnose, synes jeg at det har blitt lettere å mestre livet med kronisk sykdom. Jeg ser at andre også har vondt, andre er i en lignende situasjon som meg. Noen har det kanskje verre enn meg. Man må anerkjenne enhver sin historie. For dem – og for meg – er det våre egne historier. Det er våre liv som skal mestres og leves. Jeg tenker at for min del har jeg nok helt siden jeg fikk en kronisk sykdom jobbet med meg selv, og inspirert meg selv på min unike måte, gjennom ulike faser. Fornektelse, sinne, håp, aksept.

Gjennom deltagelsen på denne Kahlo-utstillingen tenker jeg at jeg har vært på en reise gjennom mitt eget liv, ved å ta del i Frida Kahlo sitt. Jeg føler at jeg har lært noe viktig. Flere ting faktisk. Jeg setter pris på at hun delte, for det gjør noe med oss å få innsikt i andre mennesker, og gjennom det få bedre innsikt i eget liv. Og det er der man må fortsette. Jobbe med seg selv, og ikke gi opp. Prøve å utnytte de mulighetene som finnes. Ved å gå innover i seg selv og være sin egen inspirasjon. Inspirere seg selv til å være stolt av den personen man er, uansett. Ikke skyve bort tanker og følelser, men å gå gjennom dem, og bli kjent med seg selv på nytt. For hvis det er slik at det er seg selv man kjenner aller best, kan man bruke det til å skape. Gjennom å kjenne seg selv på godt og vondt. Tørre dykke ned i det, jobbe med det og forme livet sitt videre. Det tror jeg er nøkkelen til å få det bedre. Frida Kahlo brukte nettopp sine egne opplevelser til å uttrykke og skape kunst.

Jeg kjøper t-skjorter med et portrett av Frida Kahlo på. Jeg tenker at de skal jeg bruke når jeg trenger denne påminnelsen. At jeg ikke må gi opp. At livet må leves ut ifra det beste man klarer. Og at jeg må fortsette å bli bedre kjent med meg selv. Kanskje det vil lede til ny inspirasjon til å mestre livet videre, tenker jeg, og leser teksten under det siste maleriet på utstillingen:

I am my own muse. I am the subject I know best. The subject I want to know better. 

Lill Due

——

Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med aksial spondyloartritt i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 4-20. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.