Tanker – Mammalykke

– Hvordan skal du klare å ta deg av babyen din? spurte en sykepleier da jeg var i uke 36. Hun sa det som alle tenkte. Det som ingen torde å si høyt. Det som jeg prøvde å fortrenge i mine drømmer om at alt ville bli bra igjen, bare babyen kom ut.

Testen viste to streker. Gravid. Er det virkelig sant? En guddommelig glede bredte seg gjennom kroppen, jeg var i ekstase. Glad og rørt, og det føltes helt uvirkelig at det jeg hadde ønsket meg så lenge, nå endelig var skjedd.

– Velkommen, sa jeg til den lille mens jeg strøk over magen.

– Vi skal nok få det fint sammen!

I de nærmeste ukene og månedene kjøpte jeg inn klær og utstyr. Mitt første barn! Jeg så for meg alt vi skulle gjøre sammen. Stelle. Tur i vognen. Amme. Kose. Kanskje få noen nye venner i barselgruppe? Tenk, å bli en liten familie. Mor, far, barn.

LES OGSÅ: Drømmen om barn er mulig

Da jeg var tre måneder på vei begynte bekhterevsykdommen å blusse opp. Veldig mye. Omtrent fra en dag til en annen kunne jeg ikke gå. Jeg måtte bruke krykker ved belastning av hoftene, de var angrepet av betennelse. Den ufattelige gleden over graviditeten ble overskygget av en gnagende uro og fortvilelse. Mildt sagt. Jo mer magen vokste, jo mer handikappet ble jeg.

Gravid mage på en benk i solen
Foto: Neramit Buakaew/Dreamstime

I syvende måned ble jeg innlagt på Kvinneklinikken. Jeg kunne ikke gå, og smertene ble uutholdelige. Men jeg var mest redd for babyen. Hadde han det bra inni meg? Ble han stresset av smertene mine? Hørte han mine bønner om å bli frisk? Gråt han sammen med meg om nettene, når ingen så eller hørte?

– Hvordan skal du klare å ta deg av babyen din? spurte en sykepleier da jeg var i uke 36.

Hun sa det som alle tenkte. Det som ingen torde å si høyt. Det som jeg prøvde å fortrenge i mine drømmer om at alt ville bli bra igjen, bare babyen kom ut. Jeg ville ikke snakke om det, det var bedre å late som ingenting. Håpe, drømme.

LES OGSÅ: Tanker – Helt Ronaldo!

En liten gutt ble født ved keisersnitt, en måned før termin. Jeg begynte å få rier, eller var det bare så sterke smerter at det slo ut på riemålingene? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at en vintermorgen hadde jeg endelig barnet i armene. Så ubeskrivelig vakkert. Jeg ville holde ham hele tiden, lukte og kysse på ham. Jeg var i lykkerus. Jeg var mamma!

Jeg lå med smertepumpe den første uken. Jeg kunne ikke reise meg for å stelle ham. Ammingen var vanskelig på grunn av keisersnitt og sterke smertestillende. Men jeg hadde en sterk trang til å vise at jeg skulle klare å ta meg av barnet mitt! Kommentaren fra sykepleieren satt som spikret i meg.

– Hvordan skal du klare å ta deg av babyen din?

Som et slag i magen, som brer seg som kvalme. Men mest av alt en frykt for ikke å strekke til som mor. Jeg følte meg som en feilvare. Kunne jeg ikke gjøre det som vi kvinner er skapt til? Det mest naturlige i verden? Føde, amme, holde, bære? Hvorfor måtte alt være så vanskelig?

– JEG KAN IKKE GÅ PÅ FØTTENE MINE! skrek jeg inni meg.

Jeg klarte ikke å rope det høyt. Jeg følte meg så unormal, så annerledes. Ja, for jeg var vel den eneste 24-åringen som hadde det på denne måten? Tenkte jeg.

Rundt meg GIKK alle de andre mødrene så lett på tå. De vandret rundt med sine nye vogner, i barselgruppe, gikk på kafé og viste stolt fram sine små vidundere. Men jeg lå så ufattelig i ro, som til utstilling for alle de andre, de friske, de som kunne gå, løpe, gjøre hva enn de ville.

Jeg var noen uker på sykehuset sammen med babyen for å se til at alt gikk bra. Da jeg lå i sengen og ammet ham, kom legen inn og fortalte meg at eneste utvei for meg var å starte på et medikament som gikk over i melken, så jeg måtte slutte å amme på dagen.

Jeg husker den følelsen ennå. Den lille varme munnen som sugde i seg næring fra brystet mitt. Denne siste gangen vi skulle ha denne nærheten, det eneste som jeg følte jeg hadde igjen av kvinnelighet å bidra med, kunne jeg ikke gi ham det heller nå? Tårene mine dryppet ned på det lille ansiktet hans, mens han sugde fornøyd på brystet mitt. Med ett så han mot meg. Øynene hans skinte, og jeg syntes det stod skrevet i dem: Du er mammaen min, uansett. Jeg så inn de de uskyldige øynene hans, og sa til ham:

– Jeg skal klare dette, for din skyld. Jeg skal vise deg og alle andre, at jeg kan ta vare på deg. Jeg skal ikke gi opp! Når jeg har kommet så langt, skapt et menneske, så må jeg vel klare alt!

LES OGSÅ: Du får ingen medalje for å bekjempe smertene

På et vis klarte jeg det. Jeg er sikker på at tro, hormoner og morsinstinkt kan flytte fjell. Heldigvis hjalp de sterke medisinene etter hvert mot sykdomsutbruddene og smertene. Sammen med tablettene måtte jeg også svelge en del stolthet og visjoner om morsrollen. Jeg jaget bort de perfekte illusjonene om at man må jo amme, helst i to år! Morsmelkerstatning er faktisk et bra alternativ, når man er i en slik ekstrem situasjon at mors helse også er viktig. Jeg ba om hjelp fra min mann og familie. Hjelp til stell, bading, klesskift og mating.

Mor på en benk som kysser sitt barn
Foto: Alexander Babich/Dreamstime

I begynnelsen syntes jeg det var sårt. Det var jo liksom min oppgave dette! Men etter hvert som tiden gikk, lærte jeg meg å gjøre ting på en egen måte. Min måte ble vår måte. Jeg fant fram klærne han skulle ha på seg, mens mannen min stelte ham. Etter stellet satt jeg og koste med ham og ga ham flaske. Vi kunne ligge inntil hverandre og sove litt. All denne nærheten, det kunne i alle fall ingen ta fra meg! Og all den gleden og kjærligheten jeg fikk tilbake, det leget mine sår.

Og tur med vognen? Det var en benk like i nærheten av huset vårt. Rett over gaten. Der gikk jeg og satte meg, og trillet vognen fram og tilbake og bysset babyen i søvn. En termos med kaffe, en avis, og frisk luft. Den benken ble mitt anker.

Jeg har fått til sammen tre barn. Et mirakel, ikke sant? Ja, det går faktisk an å få flere barn med bekhterev. Jeg var så heldig som fikk veldig god virkning av de nye biologiske medisinene. Samtidig kan svangerskap være så forskjellige. Hos meg var det første vanskelig og smertefullt, mens de to siste svangerskapene forløp uten store sykdomsutbrudd og nesten smertefritt!

Jeg anser meg selv som heldig. Ikke fordi jeg har Bekhterevs sykdom, men fordi jeg har fått lov til å skape. Jeg er heldig som får vokse. Men det jeg er mest glad for, er å ha fått oppleve at mirakler kan skje, bare man ikke gir opp!

Lill Due

————

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og har sittet som leder av Bergen bekhterevforening i flere år.

Spalten vår Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

BLI MEDLEM AV SPAFO NORGE OG STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID!

Kanskje du også liker disse: