Mennesker trener i sal

Hvorfor er trening viktig for revmatiske pasienter?

Det finnes ikke noe enkeltmedikament som kan gi så mange helseeffekter som trening – helt uten bivirkninger. Med mer nøyaktig dosering, samt fokus på kondisjon og styrketrening, er det en reell mulighet for at trening kan ha et stort, uutnyttet potensial som et sykdomsmodifiserende tiltak.

Tekst: Hanne Dagfinrud og Silje Halvorsen Sveaas, NKRR

Å anbefale fysisk aktivitet som del av behandlingen for pasienter med revmatiske sykdommer er en vel innarbeidet og omforent praksis både nasjonalt og internasjonalt. Anbefalingene har først og fremst vært begrunnet i behovet for å opprettholde eller bedre fysisk funksjon.

I løpet av de siste årene har vi imidlertid fått mer og sikrere kunnskap om at pasienter som har inflammatoriske revmatiske sykdommer også har økt risiko for hjerte- og karsykdom. Denne innsikten har aktualisert en litt annen argumentasjon for at trening er viktig for pasienter med revmatisk sykdom, nemlig at det bør være et mål å utnytte potensialet av trening også for å begrense tilleggssykdommer som blant annet hjerte-karsykdommer.

Trening blir derfor ekstra viktig for pasienter med revmatisk sykdom, med et todelt mål om å både begrense symptomer og funksjon og begrense risiko for hjerte- og karsykdommer. For å få mer innsikt i hvordan trening kan utnyttes som et sykdomsmodifiserende tiltak, har vi startet arbeidet med ESpA-studien (Exercise for SpondyloArthritis).

LES OGSÅ: Høyintensiv trening reduserer sykdomsaktivitet

Er tiden inne for et paradigmeskifte?

I behandlingen av pasienter med revmatiske sykdommer har man tradisjonelt vektlagt øvelser for å øke bevegeligheten samt anbefalt forsiktig dosering av trening. Det er flere grunner til dette. For det første har de typiske kliniske trekkene med smerter og stivhet i ledd og muskler vært styrende for valg av treningsmetoder. Videre er det naturlig at man har tenkt at pasienter med høy sykdomsaktivitet bør trene forsiktig for å unngå økning av sykdomsaktiviteten.

Portrett av Hanne Dagfinrud

Hanne Dagfinrud Foto: Stian K. Elton/NKRR

Imidlertid har nye studier vist at pasienter også kan trene kondisjon og styrketrening med moderat eller høy intensitet uten at sykdomsaktiviteten øker. Det betyr at man i større grad kan dra nytte av de positive helseeffektene som kondisjon og styrketrening med moderat til høy intensitet gir.

Bevegelighetstrening og tøyeøvelser gir økt bevegelighet og bedre balanse, men forebygger dessverre ikke hjerte- og karsykdommer. Med den nye kunnskapen om at de som har revmatiske sykdommer trygt kan trene intensiv kondisjon og styrketrening ligger det derfor til rette for at vi kan tilby pasientene våre mer effektiv og målrettet behandling!

LES OGSÅ: Trening i varmtvann bør bli tøffere

Trening som medisin- viktig å dosere riktig

Det er ingen tvil om at fysisk aktivitet og trening reduserer risiko for en lang rekke sykdommer og har potensial til å bedre funksjon og livskvalitet for store grupper av pasienter. I en metaanalyse ble fysisk aktivitet og medikamenter sammenliknet når det gjaldt effekt på dødelighet for pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt, diabetes og hjerneslag. Konklusjonen var at fysisk aktivitet og medikamenter hadde omtrent samme mortalitetsreduserende effekt.

Selv om konklusjonen ikke kan trekkes direkte til vårt felt, viser den hvilket stort og til dels uutnyttet potensial trening kan ha. For de fleste sykdommer, defineres imidlertid den kunnskapsbaserte behandlingen i første rekke som medikamentell behandling.

Medikamenters virkninger og bivirkninger undersøkes og rapporteres rutinemessig, og nøyaktige slik at tilstrekkelige doser foreskrives den enkelte pasient. Slik utnyttes effektene av medikamenter optimalt. Til nå har ikke nytten av trening vært studert like inngående, og man har derfor heller ikke hatt kunnskap til å tilpasse en optimal og tilstrekkelig dose til den enkelte pasient.

Doseringen av fysisk aktivitet avgjøres av frekvens, intensitet og varighet, og for å få optimal effekt av treningen, bør man trene i tråd med anbefalinger for å oppnå bedret fysisk form. I de fleste studiene som har undersøkt effekter av trening ved revmatisk sykdom har treningsprogrammene bestått av øvelser på lav intensitet for å øke bevegeligheten.

Med mer nøyaktig dosering, samt fokus på kondisjon og styrketrening, er det derfor en reell mulighet for at trening kan ha et stort, uutnyttet potensial som et sykdomsmodifiserende tiltak.

LES OGSÅ: Høy på endorfiner med Krav Maga

Betennelsesdempende effekt av trening

Kunnskapen om effekter av trening hos friske og personer med andre kroniske sykdommer har inspirert oss til å undersøke om vi kan utnytte disse positive effektene i større grad enn vi gjør i dag, og dermed oppnå et større helseutbytte for pasienter med inflammatoriske, revmatiske sykdommer.

Nyere studier har vist at trening kan dempe betennelse hos friske voksne og hos personer med lavgradige betennelsessykdommer.

Denne betennelsesdempende effekten forklares både av en direkte effekt, hvor musklene frigjør betennelsesdempende stoffer som kalles myokiner, og en indirekte effekt gjennom at trening fører til mindre fettvev som produserer betennelsesstoffer. Det er fortsatt uklart om trening også kan ha en betennelsesdempende effekt hos pasienter med en kronisk inflammatorisk sykdom, og dette er noe av det vi for tiden undersøker nærmere.

LES OGSÅ: Fatigue blir bedre når du anstrenger deg

ESpA-studien

Basert på en pilotstudie som ble gjennomført på Diakonhjemmet Sykehus i 2012 var det grunn til å anta at pasienter med aksial spondyloartritt tolererte høyintensiv intervalltrening på tredemølle og styrketrening godt.

Portrett av Silje Halvorsen

Silje Halvorsen Foto: Stian K. Elton/NKRR

For å undersøke dette videre i en fullskala studie, startet vi i august 2015 en multisenter randomisert kontrollert studie i samarbeid med Martina Hansens Hospital i Bærum, Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø, Sahlgrenska Universitetsjukhuset i Gøteborg og NKRR ved Diakonhjemmet Sykehus. Halvparten av deltakerne gjennomfører et tre måneders treningsprogra som er veiledet av fysioterapeut, mens den andre halvparten utgjør kontrollgruppen og blir oppmuntret til å fortsette med sitt vanlige fysiske aktivitetsnivå.

Hovedfokus for studien er å undersøke hvilken effekt kondisjon- og styrketrening har på sykdomsaktivitet, og de sekundære utfallsmålene er knyttet til risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Denne studien vil gi oss sikrere svar på hvorvidt vi kan utnytte de positive helseeffektene av denne typen trening uten at sykdomsaktiviteten øker.

Det finnes ikke noe enkeltmedikament som kan gi så mange helseeffekter som trening, helt uten bivirkninger. Imidlertid er det en stor utfordring at trening krever langt mer av pasienten i egeninnsats sammenlignet med det å ta en pille.

I tillegg fører ofte smerter, tretthet og stivhet til at det er ekstra utfordrende å trene for denne gruppen pasienter. Det er derfor viktig å få mer innsikt i hvordan det oppleves for pasienter med spondyloartritt å trene høyintensiv kondisjon- og styrketrening.

Vi er interessert i å undersøke hva som er viktige hemmende og fremmende faktorer for pasientene for å gjennomføre treningen over tid. Gjennom kvalitative intervjuer med en gruppe av deltakerne i ESpA-studien vil vi få fram kunnskap, som kan bidra til at vi kan tilrettelegge og tilpasse trening slik at det blir gjennomførbart for pasientene. Datainnsamlingen i ESpA-studien ble avsluttet i høsten 2016. Våre svenske kolleger vil ha hånd om denne kvalitative delen av studien.

Artikkelen er lånt ut av NKRR på Diakonhjemmet Sykehus og sto første gangen på trykk i Norsk Rheumabulletin 2-16.

FÅ NY KUNNSKAP MED SPONDYLITTEN FOR 200 KRONER PER ÅR

Kildereferanser

1. Sandstad J, Stensvold D, Hoff M, Nes BM, Arbo I, Bye A. The effects of high intensity interval training in women with rheumatic disease: a pilot study. Eur J Appl Physiol. 2015;115(10):2081-9.

2. Sveaas SH, Berg IJ, Provan SA, Semb AG, Hagen KB, V›llestad N, et al. Efficacy of high intensity exercise on disease activity and cardiovascular risk in active axial spondyloarthritis: a randomised controlled pilot study. PLoS.One. 2014;30(9).

3. Naci H, Ioannidis JP. Comparative effectiveness of exercise and drug interventions on mortality outcomes: metaepidemiological study. Bmj. 2013;347:f5577.

4. Walsh NP, Gleeson M, Shephard RJ, Gleeson M, Woods JA, Bishop NC, et al. Position statement. Part one: Immune function and exercise. Exerc. Immunol.Rev. 2011;17:6-63.