Tanker – Å flyte med dønningene

De første svømmetakene etter den store bølgen var de tyngste. Vannet var urolig, og det var tungt å svømme med alle strømningene i havet. Skulle jeg snu? Dra tilbake til stranden, bort fra framtiden, inn til en trygg havn, men tilbake til start?

Jeg står og ser utover havet. En deilig sommerdag, der solen speiler seg i havet og glitrer sprakende mot meg. Den deilige sjøluften, saltet, solen. Det bringer fram minner. Minner om da jeg stod slik som ungdom.

Jeg husker at jeg var 18 år og stod slik og skuet utover havet. Alle drømmene mine lå der ute på det store havet. Drømmer som glitret. Funklet. Alt jeg så for meg at jeg skulle gjøre framover. Drømmer som skvulpet i havet og ble til flere. Store drømmer. Så mange tanker, planer. Om alt jeg ønsket meg i livet. Jeg følte at hele framtiden min lå der ute på det åpne havet. Alt var mulig.

Jeg svømmer, denne sommerdagen, utover mot horisonten. Vannet er deilig og varmt. Jeg svømmer utover mot det åpne havet, mot framtiden, der alt er mulig, der alt kan skje. Kroppen min flyter, svever, i takt med tankene og drømmene mine. På vei ut i livet, i framtiden, i voksenlivet.

Plutselig kjenner jeg en kald strømning som brer seg fra beina mine og oppover kroppen. Før jeg vet ordet av det kommer en stor bølge som kaster meg tilbake. Bølgen er så kraftig at det føles som et slag som slår meg og tvinger meg tilbake. Jeg dukker under med hodet. Jeg ser ingen ting, bare vann. Sand. Mørke. Det føles som en evighet der under. Der nede i mørket. Jeg tar noen kraftige svømmetak og hiver etter pusten når jeg endelig kommer meg over vannflaten.

Den bølgen så jeg ikke komme. Jeg trodde farvannet jeg svømte i var trygt. Ufarlig. Rolig. Jeg trodde ikke at noen bølger skulle komme og bryte tryggheten, true planene mine, drømmene mine.

LES OGSÅ: Tanker – En kronikers skyld

En revmatisk sykdom slo innover meg den sommerdagen da jeg var 18 år. Helt ut av det blå. Uten forvarsel. Plutselig levde jeg i smerter, stivhet i leddene, frustrasjon, redsel. Hvordan skulle jeg leve livet mitt framover med en kronisk sykdom? Ville jeg klare å fullføre planene mine? Ville alle mine drømmer bli oppfylt?

De første svømmetakene etter den store bølgen var de tyngste. Vannet var urolig, og det var tungt å svømme med alle strømningene i havet. Skulle jeg snu? Dra tilbake til stranden, bort fra framtiden, inn til en trygg havn, men tilbake til start? Jeg svømte lenge, tok tunge tak på havet, og det vakre, glitrende havet føltes nå for stort, for uoverkommelig. Jeg visste ikke hvilken retning jeg skulle ta. Jeg følte meg alene, redd, fortvilet.

Hvor var de vakre solstrålene som glitret? Speilte de seg ikke lenger i havet? Hadde jeg fremdeles drømmer, planer for framtiden, eller var alt blitt borte i den store bølgen som slo meg så kraftig tilbake, som tvang meg under vann, som fikk meg til å streve med å holde hodet over vannet.

Etter hvert ble smertene bedre. Jeg fikk god behandling, opptrening, informasjon. Medisiner som hjalp. Gode hjelpere som fikk meg til å se framover. Det ble lettere å svømme. Vannet føltes ikke så kaldt lengre, og strømningene etter den kraftige bølgen stilnet mer og mer. Da jeg svømte framover og så utover det åpne havet, syntes jeg at jeg så noe som glitret der framme. Et håp.

LES OGSÅ: Sett deg selv først

Etter store bølger kommer små dønninger. Snille, små bølger som jeg kunne flyte med. Jeg svømte, framover, og med jevne mellomrom kom de, dønningene. De skubbet meg ikke tilbake, men hjalp meg utover mot horisonten. De hjalp meg til å navigere meg fram dit jeg skulle. Som en hjelp, til å forstå det nye farvannet. Så lenge jeg fløt med dønningene, var det mye lettere å komme meg videre framover. Håpet ble større. Håpet skvulpet og ble til flere håp.

Og der, der begynte de å glimte. Nydelige diamanter kom til syne utover havet, og da forsto jeg at drømmer og håp alltid ligger og blinker der ute. Ingen bølger er så store at de skyller deg i land. Ingen strømninger er sterke nok til å hindre deg i å komme videre. For det kommer alltid dønninger. Og da gjelder det å flyte med. Flyte framover mot det åpne hav, der håpet om en framtid alltid ligger og glitrer i horisonten.

Lill Due

 

Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 1-20. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.

——

Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

 

Del gjerne!
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •