Tanker – Etter vinternatten

Nok en hektisk morgen med frokost, matpakker og barn og mann som er vinket til skole og jobb. Jeg står alene igjen på kjøkkenet. Det er så kaldt, jeg fryser, og jeg klarer ikke å våkne ordentlig i dag.

Kanskje jeg sov dårlig i natt? Nei, jeg husker ikke helt. Jeg lager meg en kopp kaffe for å våkne, og legger meg under dynen for å varme meg litt. Jeg tenker på alt det jeg skal gjøre i dag. Jeg jobber deltid, men i dag har jeg fri. Da må jeg gjøre alt jeg ikke har rukket de andre dagene denne uken. Trening, husarbeid, og spise lunsj med en venninne. Og en haug med andre ting.

Hadde jeg bare følt meg litt mer opplagt. Kaffekoppen er tom og nå burde jeg stå opp. Men jeg kjenner den varme dynen omfavne meg, og det er deilig, for jeg er frostig ennå. Jeg ligger i sengen, som om jeg er sunket i bunnen av madrassen. Kommer meg rett og slett ikke opp! Kroppen føles så tung og rar og jeg lurer på om jeg holder på å få feber.

Etter fire timer våkner jeg. Jeg kjenner ikke tid og sted. Klokken må ha stoppet! Nei! Hvordan kunne dette skje? Jeg som skulle …. Åh!

LES OGSÅ: Champions of the world!

Jeg føler meg dum. Negative tanker raser gjennom hodet mitt og full av selvkritikk står jeg opp og ser meg i speilet. Gjennom de smale øynene mine ser jeg hvor trøtt jeg ser ut, selv om jeg har sovet halve dagen! Jeg skulle ønske jeg hadde like mye energi som jeg hadde i går! Da våknet jeg med et strålende smil, løp på jobb med lett fot, shoppet meg en ny vinterjakke på salg, fulgte barna på trening og laget pannekaker til kvelds! Jeg føler meg som en vissen blomst der jeg med bøyd hode går og tusler i leiligheten. Om jeg bare kunne blomstre igjen! Hadde noen sett meg i dag, ville de ikke trodd jeg var samme person som den raske superkvinnen jeg var i går!

Jeg liker ikke å avlyse avtaler, men jeg føler meg så omtåket og sliten at jeg ikke orker tanken på å treffe noen. Heller ikke trene. Jeg har mest lyst til at denne dagen skal gå over, og at jeg våkner opplagt og klar for en ny dag i morgen. Døsig og svimmel sitter jeg i sofaen og ser ut vinduet. Kulden slipper nok snart taket, tenker jeg og tar meg en varm kaffekopp til.

Nei, jeg må ikke straffe meg selv så hardt, for jeg kan ikke hjelpe for at jeg har bekhterev og fatigue i dag. Jeg er ikke lat og har ingen grunn til å føle meg dum. Jeg har faktisk en sykdom som gjør meg veldig sliten innimellom. Men det er som om jeg glemmer det fra gang til gang. Som om det er en skjult, snikende tretthet som plutselig legger meg i dvale uten at jeg merker det.

Heldigvis går det over. Ofte varer det bare en dag eller to. Så er det tilbake til hektiske dager med ny energi igjen, og jeg glemmer at jeg kanskje ikke burde overdrive og bruke opp alle kreftene mine på en dag. Men det er ikke alltid så lett å ta det med ro når man føler seg bedre igjen, for da vil man jo ta igjen alt det tapte!

BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!

Jeg må tenke på noe positivt, noe vakkert og fint. Jeg må finne ting å glede meg til, noe kjekt jeg kan gjøre når jeg føler meg bedre og se for meg at jeg blomstrer igjen! Tenke på alt jeg faktisk klarer de dagene jeg er opplagt og rose meg selv for det! Jeg må bare huske å hente det fram når de negative tankene blir for dominerende!

Jeg åpner vinduet og trekker litt frisk, kald luft. Jeg tenker at:

Jeg fryser,

men når kulden har lagt seg

skal jeg nyte morgensolens varme.

Og de første blomstene som vokser

etter vinternatten

skal jeg plukke,

for å gjemme dem i hjertet

til neste gang det blåser…

Lill Due

LES OGSÅ: Tanker – Se meg…

LES OGSÅ: Tanker – Masken


Lill Due er frilansskribent for Spondylitten (Bekhterever’n) og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen Bekhterevforening. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.