Et åpent leksikon under vann

Tanker – Ord

Der sa jeg det. Ufør. Det ene sekundet i stillhet føles som en evighet. Tankene raser gjennom hodet mitt. Nå har jeg sagt det, blir jeg satt i bås? Blir jeg oppsagt?

– Du må bare gi beskjed hvis du vil jobbe mer, vi har veldig behov for lærere.

Jeg kommer med en unnskyldning om at jeg er fullbooket, at jeg har en del arbeid for øyeblikket, at det er nok med å jobbe de timene som avtalt. Jeg kjenner at jeg rødmer, men prøver å dekke over den vonde følelsen jeg har i magen. Det er på en måte sant, men samtidig ikke.

– Jeg kan kanskje ta noen timer til, jeg må bare se litt, sier jeg og gjør meg opptatt.

Som om jeg har en annen jobb, eller kanskje har et veldig interessant og hektisk liv. Jeg smiler, et kunstig smil, men inni meg kjemper jeg mot gråten.

– Flott! sier sjefen min, og ser på forrige lønnslipp.

– Forresten, du skal stige litt i lønn, ser jeg. Det kommer vel greit med?

Hun ser på meg og forventer jubel.

– Tusen takk, ja, det var jo kjekt, sier jeg og smiler tappert. Inni meg blir jeg frustrert. Jeg må jo ikke gå opp i lønn, da må jeg jobbe mindre. Jeg som er så glad for å kunne jobbe de timene jeg kan, men stiger jeg i lønn kan det bli problemer. Det knyter seg i magen igjen. Smil går over i gjenknepet munn. Fortvilelse, og en håndfull bitterhet.

LES OGSÅ: Tanker – Mammalykke

Jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne si ja til å jobbe mer, like mye som mine venninner og kolleger. Jeg vil gjøre karriere, skrive på facebook at jeg skal på seminar til München eller at jeg har fått ny jobb i TV2. Jeg vil ikke føle meg utenfor, ensom, skamfull, fordi jeg er…

Ordene kommer ikke ut. Et ord som jeg ikke vil identifisere meg med, som jeg er redd setter meg i bås, som får meg til å forakte meg selv.

Ufør.

Der sa jeg det. Inni meg. Ufør. Ufør. Ufør.

Trygdet. Ordet smaker vondt. Uføretrygdet, smaker verre. Men det er jeg. Uføretrygdet. Det står svart på hvitt, jeg har sett det selv, men gjelder det meg? Jeg er jo ikke slik..

Jeg blir sint på meg selv, jeg kan da ikke forakte meg selv? Hvem er jeg da? Jeg spør meg selv hvem jeg er, en gang til, og forventer et ordentlig svar.

Ok, jeg er kvinne, 37 år, utdannet lærer. Jeg er så mye, egentlig. Jeg er datter, søster, kone, mor, tante, venninne, kollega… Ytre ting. Hvem er jeg egentlig, inni meg? Hva liker jeg, hva brenner jeg for, hva gjør meg til meg, unike meg, som har en like verdifull plass her på jorden som alle andre? Jeg liker å lese, skrive, undervise, være med min familie, barn, jeg elsker god mat, reise, nyte, leve. Er dette meg?

Litt, men jeg er så uendelig mye mer også. Men mange av disse tingene legger jeg lokk på, for jeg er jo ufør. Skal jeg kunne nyte livet, jeg er jo syk! Ingen må tro at jeg reiser til Paris på fornøyelser, og drikker vin med venner, og koser meg med en interessant bok på sofaen, og tar imot penger fra staten fordi jeg ikke gidder å jobbe. Holdninger. Jeg er jo ufør, jeg kan jo ikke jobbe, bare litt, for et fribeløp. Jeg må jo ikke tjene mer enn en alenemor, eller mer enn en som er lavtlønnet. Det skal jo ikke være attraktivt å være ufør.

Jeg kjenner jeg blir både varm og kald. Jeg synes ikke det er noe attraktivt å være ufør, å være så lavtlønnet som overhodet mulig for en som er velutdannet i fem år. Jeg får aldri pengene til å strekke til, men det er ikke det verste. Det verste er ensomheten, det å være hjemme på grunn av smerter som gnager seg langt inn i sjelen min, smerter som har spist opp leddene mine, og blitt erstattet med proteser, det å bare kunne jobbe gjennomsnittlig fem timer i uken.

Men de fem timene i uken er hellig for meg. Da lever jeg. Jeg er stolt, tenker jeg nå, at jeg prøver så godt jeg kan, at jeg bidrar med noe, enn så lite. Det får meg til å føle meg normal, jeg er med i gjengen. Jeg ser på lønnslippen jeg har i hånden. Jeg har en veldig god timelønn. Tjener jeg mer nå, må jeg gå ned i antall timer, så jeg ikke overskrider fribeløpet som jeg tjener ved siden av uføretrygden.

LES OGSÅ: Du får ingen medalje for å bekjempe smertene

Er jeg for stolt? Er jeg feig som ikke kan si ordet?

Jeg er…

Kvinnelig sjef som sier opp en kvinne

Nå har jeg sagt det, blir jeg satt i bås? Blir jeg oppsagt? Foto: Morganka/Dreamstime.com

Ordet henger fremdeles fast i tungen, munnen blir tørr. Jeg må akseptere at livet mitt er slik det er. Jeg tenker på alle de gode tingene jeg har i livet, det som betyr mer enn karriere, seminar og tidsklemme. Jeg er. Jeg er meg. Jeg lever. Jeg har skapt nye liv, jeg har familie, tre barn som jeg har masse tid til. Jeg må være mye i ro, så de er blitt glade i bøker, de sitter mye på fanget, de får kjærlighet. Tid. Av meg, fordi jeg er den jeg er, jeg kan ikke være noe annet. Eller kan jeg det? Kan jeg bestemme meg for å være den samme, like verdifull, like mye meg, elske meg selv, uansett om jeg er…

LES OGSÅ: Tanker – Stopp på rødt lys

– Vet du hva, jeg ble uføretrygdet i sommer, jeg har en revmatisk sykdom, men jeg vil gjerne jobbe så mye som jeg klarer og har mulighet til.

Der sa jeg det.

Det ene sekundet i stillhet føles som en evighet. Hva sier hun nå? Tankene raser gjennom hodet mitt. Må jeg gjennom en lang forklaring nå på hva som har skjedd, og snakke om det som jeg helst vil glemme og ikke vil identifisere meg med? Nå har jeg sagt det, blir jeg satt i bås? Blir jeg oppsagt? Får jeg et annet blikk av henne nå?

– Jeg er glad for at vi har deg, du er en god ressurs, sier hun og ser på meg på samme måte som hun ser på alle andre kolleger.

– Du må bare notere timeantallet, så går nok dette bra!

Jeg jubler, på ordentlig. Jeg er godtatt, godkjent, ja kanskje nesten normal! Fortvilelsen går over i glede, Jeg smiler. Et ekte smil denne gangen! Kanskje det bare var et…

Ord.

Lill Due

————

Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening.

Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.

BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN FOR 200 KRONER I ÅRET!